Må mennesker begynne å søke «høyere rettferdighet» når rettsstaten svikter og korrupte dommere dømmer ?

«Sannheten skal sette dere fri», sa Jesus Kristus. «Ingen steder lyves det mer enn i norske rettsaler«, sier John Christian Elden, og det er ingen garantier for at dommerne klarer å se hva som er hva, sier dommerleder Ina Strømstad til NRK. Spesielt når de ikke VIL vite av den. Og ingen andre steder enn i Norge elsker dommerne mer løgnene, avslutter forfatteren Eldens påstand, og derfor vil de ikke ubetinget ha fullt opptak av hele rettsaken, da kan de ikke lyve mer i kjennelser og dommer om hva de har hørt i forhandlingene.

Og sier du dem et Pauli ord åpent og ærlig, så blir du dømt nord og ned, ikke av sakens faktum, men fordi du er den du er; et ærlig rettferdig menneske, til forskjell fra dem. Men hva skjer når mennesker opplever at sannheten ikke slipper til i domstolene? Hva skjer når vanlige borgere føler at systemet som skulle beskytte dem, i stedet beskytter seg selv?

Dette er ikke bare et juridisk spørsmål. For meg er det også et dypt kristent spørsmål. Uærlige menneske liker aldri ærlige mennesker. Det er en naturlov. Dommere omgår sakens faktum, for å finne påskudd å dømme folk de ikke liker. Domstolen har blitt en politisk giljotine, den som var ment å beskytte deg, har blitt den som straffer deg. De skyhøye sakskostnadene for private er ment for å skremme bort saker de ikke vil ha, folk de ikke vil ha i «sin» domstol. I min forrige artikkel her, tok jeg opp hvordan Gud gjennom hele historien har blitt nødt å ødelegge nasjoner som har blitt urettvis som her.

Dommerne og juristene er altså så viktig at de er den egentlige destruktive makt av hele nasjoner, når de går fra å være under velsignelsene som rettvis nasjon til å komme under forbannelsen som urettvis nasjon. Rettvishet er den røde tråd gjennom Bibelen. Abraham selv – vår forfar – vant favør hos Gud for sin rettvishet. For meg er det uting at dommere er jurister, dette blir en lukket juristklubb, til gjensidig berikelse. De uavhengige dommere, selv uavhengig til sin stand og sine kolleger, finnes ingen av i Norge idag, er min påstand; Uavhengige og upartiske domstoler og dommere | Jussens Venner (scup.com). Etiske regler er kun for selskapstalene, sier alle som utsettes for dem : Norges domstoler.

Fra Gulatingsloven til Høyesterett. Domstolen som pengemaskin: Hvem tjener på at du taper?

https://www.riksavisen.no/fra-gulatingsloven-til-hoyesterett-domstolen-som-pengemaskin-hvem-tjener-pa-at-du-taper/

Når mennesker mister troen på retten

I nordnorsk tradisjon fantes forestillingen om å «sette ondt på» noen — et gammelt uttrykk knyttet til samiske og folkelige forestillinger om å rope til Gud, skjebnen eller universet om rettferdighet mot mennesker som hadde begått alvorlig urett mot dem. Ble kalt å ganne. Da døde ofte de gannede i en ulykke eller hurtig fremskredende sykdomsforløp.

Dette var ikke nødvendigvis forstått som svart magi eller «voodoo». Det var ofte et desperat rop etter rettferdighet fra mennesker som opplevde at ingen jordisk makt ville hjelpe dem.

I Bibelen finnes lignende rop. I Book of Psalms roper mennesker til Gud fordi jordiske makthavere har sviktet. Bibelen er langt mer realistisk om maktmisbruk enn mange moderne mennesker liker å innrømme.

Anke løser ingenting for urettskapere. Ankeinstansen er bare sandpåstrøere for sin kollega i lavere rett. Du blir narret til å bruke penger på noe som ikke er hva det utgir seg for, prøve hva du anker, ren svindel.

Urett løser ikke deres karmiske (du høster som du sår) problem ved å pushes oppover i samme system. Det personlige ansvar forblir der, av den som gjorde det opprinnelig. Men vi ser de VIL ha sin urette dom, la den bestå. De vil IKKE bruke hva loven gir anledning til å rette opp «feil». Med sine unnfallenheter, beviser de hva de vil ha; uretten. De har definert seg selv inni de Ondes rekker med det, rent Bibelsk sett.

Spørsmålet er derfor ikke egentlig om mennesker skal søke hevn. «Hevnen er min» sier Den Høyeste Dommer; Gud, i Jesus sitt navn som er vår advokat der de er.

Spørsmålet er:

Hva skjer med et samfunn når folk mister troen på at rettssystemet er villig eller i stand til å korrigere sine egne feil?

Et system som oppleves lukket

Mange mennesker som havner i langvarige rettstvister opplever noe dypt urovekkende: at systemet nærmest er umulig å holde ansvarlig.

Klager mot dommere fører sjelden til alvorlige konsekvenser. Kontrollmekanismene oppleves av mange som svake eller interne. Dommere, advokater og juridiske miljøer opererer ofte innenfor de samme profesjonelle nettverkene gjennom tiår.

For vanlige borgere kan dette oppleves som et lukket system.

Når mennesker opplever at:

• saksbehandlingsfeil ikke får konsekvenser,
• realitetsbehandling unngås,
• prosessuelle teknikaliteter brukes til å stanse materielle krav,
• staten og ressurssterke aktører kan uthale saker i årevis,
• og dommere i praksis sjelden holdes personlig ansvarlige,

da begynner tilliten å bryte sammen.

Og uten tillit har ingen rettsstat et stabilt fundament.

Når saken forsvinner i prosess

I min egen eiendomsrettssak, som nå har gått gjennom flere rettsinstanser og ligger ved Norges Høyesterett, er min opplevelse denne:

Jeg reiste én konkret sak.

Men gjennom prosessen har saken blitt omdefinert, fragmentert og flyttet over i stadig nye prosessuelle spor. Resultatet er at systemets egne tekniske spørsmål er blitt behandlet igjen og igjen — mens kjernen i den opprinnelige tvisten etter mitt syn fortsatt ikke er blitt realitetsbehandlet.

Dette er en opplevelse mange selvprosederende beskriver:

Man kommer til retten for å få prøvd en konkret urett. Men saken transformeres til debatter om formaliteter, prosessforutsetninger og tekniske terskler.

Juristene får behandlet sine spørsmål.

Borgeren får aldri behandlet sitt.

Økonomiske og strukturelle incentiver

Det er også legitimt å stille spørsmål ved hvilke incentiver som eksisterer i systemet.

Store advokatfirmaer tjener penger på lange prosesser. Staten bruker enorme ressurser på å beskytte egne vedtak og institusjoner. Jo mer kompleks og langvarig prosessen blir, desto mer penger beveger seg gjennom systemet.

Problemet trenger ikke alltid være klassisk korrupsjon.

Problemet kan være noe langt mer subtilt:

• profesjonslojalitet,
• nettverkskultur,
• karrierehensyn,
• institusjonell selvbeskyttelse,
• og en gradvis mentalitet hvor systemets stabilitet blir viktigere enn sannhet og materiell rettferdighet.

Jesus sine advarsler til maktmennesker

Fra et kristent perspektiv er dette avgjørende.

Jesus Kristus lærte aldri at makt automatisk er legitim fordi den bærer kappe, embete eller tittel. Tvert imot gikk han gang på gang i konfrontasjon med autoriteter som misbrukte makt mens de utad fremstod rettferdige.

I Gospel of Matteus kapittel 23 retter Jesus noen av sine hardeste ord mot religiøse ledere som påfører andre tunge byrder mens de selv beskytter sin egen posisjon og status.

Det er bemerkelsesverdig at Jesu sterkeste fordømmelser ofte ikke var rettet mot vanlige syndere, men mot maktmennesker som brukte autoritet uten sann rettferdighet.

Bibelen advarer også mot samfunn hvor mennesker begynner å kalle ondt godt og godt ondt. I Book of Isaiah advares det mot dem som forvrenger moralske standarder. I Book of Ecclesiastes sørges det over å se «urett på rettens sted».

«Reprobate» — når samvittigheten forderves

I Romerbrevet beskriver apostelen Paul hvordan mennesker som vender seg bort fra sannhet og rett til slutt blir overgitt til et «forkastet sinn» — i eldre engelske bibler kalt «a reprobate mind».

Poenget er dypt alvorlig:

Mennesker kan gradvis miste evnen til å skille klart mellom rett og galt.

De begynner å rettferdiggjøre urett.

Samvittigheten sløves.

Makten beskytter seg selv.

Bibelen advarer om at dette skal øke i de siste tider. I Timothy sin Andre Bok beskrives mennesker som skal bli egenkjærlige, pengekjære, arrogante og uten kjærlighet til sannhet.

Fra et kristent perspektiv gjelder dette også mennesker med makt:

dommere, jurister, politikere og institusjoner.

Ingen embetsdrakt gjør et menneske moralsk ufeilbarlig, tvertimot. Absolutt makt korrumperer absolutt, totalt.

Å «stå i gapet»

I Esekiel spør Gud etter mennesker som vil «stå i gapet» for landet (Esekiel 22:30). .

Profeten beskrives som en vekter. Hvis vekteren ser faren komme og tier, har han sviktet sitt ansvar.

Dette er en sterk tanke.

Norske dommere kan opptre med slik arroganse og fordi de vet der er ingen statsmakt som holder dem i ørene, som kan kontrollere dem, eller straffe dem. En dommer kan i praksis gjøre all den urett han vil, uten konsekvenser, slik har de bygget opp lovverket, mens hans egentlige mandat er å sikre at norske lover blir fulgt til punkt og prikke, har det blitt snud på hodet i den sataniske tidsalder vi er inne, som kalles Bibelsk for «Satans Korte Sesong» fra Åp. 20:7. Alle kristne av ALT som skjer i samfunnet, forstår det er der vi er idag.

For hva skjer når mennesker ser urett, men tier av frykt, karrierehensyn eller lojalitet til systemet?

Fra et kristent perspektiv kan taushet overfor alvorlig urett bli en form for medvirkning.

Derfor opplever mange mennesker i dag at de har et moralsk ansvar for å si fra.

Fremveksten av Rettssikkerhet for Alle

Det er nettopp i dette klimaet nye bevegelser vokser frem.

Rettssikkerhet for Alle har på kort tid samlet mange medlemmer fordi organisasjonen treffer en voksende gruppe mennesker som føler seg overkjørt av systemer de ikke lenger stoler på, korrupte dommere og justismyndigheter som ikke besytter dem, tvertimot.

Menneskene som samles rundt slike bevegelser er ikke drevet av hat eller personlig vinning. De drives av en opplevelse av urett og av en sterk rettferdighetssans.

Over hele Norge ser man også mennesker som oppretter nettsider, grupper og nettverk hvor de dokumenterer det de mener er alvorlige rettssikkerhetsproblemer, maktmisbruk og systemsvikt.

Dette burde ikke automatisk møtes med hån eller psykologisering.

Når stadig flere mennesker, uavhengig av hverandre, beskriver lignende erfaringer med manglende realitetsbehandling og opplevelser av institusjonell selvbeskyttelse, burde samfunnet lytte.

Et sunt samfunn bør ikke frykte kritikk fra borgere.

Det bør frykte tidspunktet hvor store grupper mennesker mister troen på at rettssystemet ønsker å korrigere sine egne feil.

Her er grunnen til at jeg er medlem, disse damene har skapt et bolverk mot korrupsjonen og urettvisheten:

Et personlig kristent vitnemål — om kosmisk rettferdighet, norske domstoler og det åndelige fundament for urett

Slekt, arv og retten til kosmisk rettferdighet

Min egen families historie er illustrerende for det jeg ønsker å si. Jeg kommer fra en agnatisk Friis-prestefamilie, og min far brukte et uttrykk jeg har tenkt mye på: «å sette ondt på.» Det handlet om en gammel frykt — prestenes og bygdefolkets frykt for samene i Nord Norge i tidligere tider — og om troen på at urett ikke forblir ubesvart. Dette er for øvrig ikke bare en samisk tanke – at det må finnes Høyere Rettferdighet, men en tanke som også lå nedfelt i det norrøne kristne Norge. Ganner du noen urettvist, kom det derimot tilbake på deg selv. Loven krevde at du var godt dokumentert i å gjøre rett. Vi kristne har også tro på en Høyere Dommer, at rettferdigheten skjer fyldest, til slutt.

I 25 år har jeg hatt Jarlsberg-familiens motto under mine artikler: «Recte faciendo neminem timeas» — gjør det rette, frykt ingen. Det gjorde jeg uten å vite at min egen slektsforskning i dag viser at jeg er deres slekt i rett oppstigende linje til Sorenskriver i Hedmark (Solør og Østerdalen) Hans Carstensen Tanche (1604-1671). Det er ikke en tilfeldighet for meg lenger — det er snarere en påminnelse om at vi bærer mer med oss fra våre forfedre enn vi aner, og at rettferdighetens imperativ ikke er noe vi velger, men noe vi er.

Alle som har blitt behandlet med urett og ondskap bør ha rett til å kreve gudommelig rettferdighet. Det er en grunnleggende menneskelig og bibelsk rett. Det er den bibelske rett som danner legimititet til alle våre lover, i hele Vesten. Så bør vi i bønner til Gud be om rettferdighet, at norges dommere får den Bibelske straff, «øye for øye, tann for tann», «etter det mål de dømme skal de selv dømmen», jfr. Jesus sine ord «en høster som en sår» ?

I denne artikkel har jeg listet alle som har vært urettvist innvolvert i mine saker gjennom 30 år, jeg overlot «hevnen er min» sier Gud, jeg hadde ikke og har ikke noe annet valg. Tror jeg på Gud? Ja, mye mer enn jeg tror på norske dommere, de fortjener enhver ulykke som kommer i deres egen vei, uten unntak, for jeg hører ingen heve stemmen ovenfor de ondskapsfulle og urettvise kasus blant sin stand.  Dommertilsynet er en stor vits.

Norske domstoler — en rot-årsak-analyse

Undertegnede har over de siste årene gjennomført det jeg vil kalle en root cause-analyse av norsk domstolspraksis, med utgangspunkt i en eiendomsrettssak jeg selv er part i. Saken har versert for domstolene i over to år, og ligger nå for Høyesterett.

Norske dommere kan opptre med en arroganse som springer ut av én enkel strukturell realitet: det finnes ingen statsmakt som reelt holder dem i ørene. En dommer kan i praksis begå hvilken urett han vil, uten konsekvenser. Slik har systemet bygget seg opp innenfra. Hans egentlige mandat — å sikre at norske lover følges til punkt og prikke — er i praksis snudd på hodet. Dette er ikke tilfeldig. Det er et uttrykk for den åndelige tilstanden Bibelen beskriver som «Satans korte sesong» fra Åpenbaringen 20:7. For kristne som ser på alt som skjer i samfunnet med åpne øyne, er det liten tvil om at det er der vi befinner oss i dag.

Jeg støtter og er medlem av den nye foreningen «Rettssikkerhet for alle.» Damene som startet den har gjort det på et helt legitimt grunnlag, og arbeidet de gjør er viktig. Som jeg har tatt opp tidligere: når uretten tar overhånd i en nasjon, har historien gang på gang vist at det til slutt er hele nasjonen som må bære konsekvensene.

Min sak — og juristenes sak

I min konkrete eiendomsrettssak, som opprinnelig handler om eiendomskrenkelser, har noe påfallende skjedd: juristene — og særlig det jeg vil beskrive som Erland Lous sine fotsoldater i firmaet Simonsen, Vogt og Wiig — har konstruert en rekke alternative saker innenfor rammen av min sak.

Juristlaugets kommuneadvokat Ingvar Harald Seth med sine egne  grunner til å hate meg, har vært til veldig stor berikelse for juristlauget sitt når han for 5 år siden instruerte Giske Kommune at de skal ikke bry seg om min tinglyste grunneiendomsrett, som jeg dermed har grunnbokshjemmel til, at de har ingen grunn til å respektere den. Hele Norges dommerstand stiller seg bak sin kollega og kompis utsagn. Forsikringen om uavhengighet til alle, spesielt sine kolleger de skal passe på gjør rett, bryr de seg ikke om.

Disse alternative sakene har de selv vunnet, én etter én, gjennom tre rettsinstanser. Min opprinnelige sak — den faktiske saklige kjernen jeg gikk til sak for — har ennå ikke blitt realitetsbehandlet. Dette er en ekstrem lovløshet som setter disposisjonsprinsippet ut av kraft, at Saksøker bestemmer hva hans sak skal handle om.

Dommer Øyvind Panzer Iversen og nestleder i Sunnmøre Tingrett, leder og Sorenskriver Kirsti Høegh Bjørneset nektet meg lovlig rettsmiddel å gripe inn, et lovlig rettsmiddel jeg har etter Tvl. § 11-7, hun bare rett og slett ignorerte kravet. Sakens egne dokumenter beviser at Iversen visste hva saken handlet om, hele tiden, men fordi han og hans leder  ville og ønsket (gjerne ubevisst)  at motparten skal vinne, så måtte han dømme sin egen påstand, han lager sin egen sak i saken. Dette er domstolen dens leder Bjørneset vil ha. Det virker som sakene er avgjort før vi begynner, og så leter de etter knagger å henge sin avgjørelse på, hadde domstolen vært objektiv hadde den undersøkt og sakbehandlet mitt 11-7 krav:

Hele prosessen har i realiteten handlet om at motpartens advokat Espeland skal tjene penger, og at domstolens ansatte ønsket hele tiden å påføre meg skade. ALT de gjorde i saken var i sin juristkollegas favør, ingenting i min favør, avskjæring av mine vitner, manglende § 11-7, etc. Det er hva domstolens energi har gått til. Det spennende nå er hvilke krumspring Høyesterett vil finne på for å opprettholde dette mønsteret — og hindre at min opprinnelige sak, og mitt «remedy» etter HR-2022-401, endelig kommer på skinnene.

1. Fullbyrdelsessøksmål-sporet (opprinnelig)
   Du startet som fullbyrdelsessøksmål: krav om at retten skulle pålegge kommunen å reversere/tilbakeføre matrikkelføringen (0/0 tilbake), dvs. et “gjøringskrav” knyttet til 2017-handlingen > Fastsettelsessøksmål-sporet (senere omklassifisering/tilpasning) tilpasset til et fastsettelsessøksmål: å få fastslått rettsforholdet/ulovlig rettstilstand og de løpende rettsvirkningene (privatrettslig rettsforhold, ikke et enkeltvedtak). Den gjelder ikke noe offentlig vedtak, men løpende krenkelser av tinglyst eiendomsrett.
2. Tvl. § 1-5 / “vedtak – rett saksøkt”-sporet (tingretten)
   Saken av dommer Iversen idømmes mot bedre vitende, se pdf over bevis i hans egne rettsdokumenter, behandles som om den i realiteten gjelder prøving av et offentlig vedtak/“rett saksøkt”-problem, og avvises på tvl. § 1-5-sporet, i stedet for å bli behandlet som et privatrettslig rettsforhold/fortløpende krenkelse knyttet til 2017-føringen. Tingretten selv skaper sporet, han har idømt sin egen påstand.
3. Tvl. § 1-3-sporet (Frostating)
   I ankebehandlingen blir saken av dommer Marit Forsnes som ledende, og Ingvild Skaar og Magne Reiten siden de vil beskytte sin kollega Iversen, ved å  ikke saksbehandle hva jeg har anket, hva han har gjort, om Iversen har dømt rett, der blir saken avskåret på et nytt terskelgrunnlag: avvisning etter tvl. § 1-3 (rettslig interesse/domsegnethet), etter Doc 34-varsel og kort frist – uten at § 1-5-sporet jeg faktisk anket ble prøvd som hovedspor i det hele tatt. (?).
4. Tvl. § 20-9 tredje ledd – “særskilt sakskostnadsanke” (Høyesterett/kostnadssporet)
   Kommunens advokat innsendelse gjelder sikting av sin profitt for uretten han er tjener for, er uttrykkelig en “særskilt anke over sakskostnadsavgjørelsen”, jf. tvl. § 20-9 (3), som behandles som kjennelsesanke (smalt kostnadsspor) – altså ennå et nytt, separat “spor” som ikke handler om realiteten i § 1-3/avvisningen, men om kostnader isolert. Domstolen har vært mest opptatt av hele tiden å sikre hans profitt, ikke å saksbehandle min sak, rett til «remedy».

2 år på alt annet enn saken handler om, det er norsk domstol i et nøtteskall, det er bra for pengemaskinen til juristlauget.  Kort sagt, når påstandene fra partene ikke passer korrupte dommeres forutbestemte, så lager de sin egen påstand de idømmer: Det er ingen prosesspåstand fra Giske kommune om at saken gjelder en «2022-Statsforvalter-sak». Tvert imot bekrefter både kommunen, tingretten og rettsboka at sakstema er kommunens matrikkelretting 21.02.2017. At dommen likevel omtaler og behandler dette som om det primært gjaldt Statsforvalters vedtak i 2022, fremstår derfor som dommerens egen rettslige konstruksjon, ikke som noe påstandsgrunnlag fra partene.

Advokat Gunnar Espeland, Stavanger kontoret til Simonsen, Vogt og Wiik, vi har avdekket at dette er «business as usual» for SVW, synest han fikk for lite penger av meg av Frostating, så han anker sakskostnadspørsmålet til Frostating. Hans anke er desverre for sen, fire dager etter ankefristens utløp. Det spennende er hva krumspiring Høyesterett vil finne på, for at de likevel kan fortsatt tjene uretten å omgå for sent innkommet anke fra sin juristkollega, og ikke retten, som er å få min opprinnelige sak på skinnene igjen, mitt «remedy» etter HR 2022-401, som er min anke.

Til nå har de omdisponert min sak 3x, fått den til å handle om helt andre ting enn den egentlig handler om. Korrupte dommere skaper sine egne faktum for å få det til hva de har forutbestemt å være.

Dommer Marit Forsnes visste utmerket godt hva hun gjorde var feil, ved mitt oppfrisknings krav. Hun VIL ha uretten, ikke retten, har sakens dokumenter bevist. De har brukt sekundære avvisningsparagrafer, å trumfe primærparagrafer tvl. § 1-1, formålsparagrafen. De vender på jussen å lage formålet å være avvisning. Ikke å løse tvisten, den materielle saken.

Vi ser deres motivasjoner av hva de gjør, at ingen vil rette opp de åpenbare uretter de har blitt gjort oppmerksom på, det BEVISER at hva jeg sier er rett. Hadde de vært rettvis hadde de rettet det opp på henstilling med en gang, og sagt unnskyld. Det er måten siviliserte gode mennesker samhandler. Disse sitter i sine elfenbenstårn og studere dokumentene og pønsker på hva faenskap de kan lage, lyver og bedrar med juridisk høflig språk, uten kommunikasjon med parten det går utover, det er sannheten. De vil ikke ha sine løgner utfordret på direkten. De har «gjort seg til guder».

Hvis folk i foreningen skal tippe; hva tror dere at Høyesterett vil falle ned på, forkaste min anke og finne et hull i lovverket for å tillate advokat Espeland sin? Det er jo tross alt sine kolleger de skal passe på, juristlauget, utdannet samme sted, medlemmer samme sted, ansatt på samme sted; Staten.

Hva driver korrupsjonen — de mulige motivasjonene

Spørsmålet jeg har stilt meg er dette: hva er motivasjonen for korrupsjonen? Og hva er den dypere, kanskje ubevisste motivasjonen?

Jeg ser flere mulige forklaringer, og de utelukker ikke hverandre:

• Lojalitet til Staten og dens interesser, deres arbeidsgiver, noe domstolleder Ina Strømstad selv har uttalt til NRK at forekommer,
• Vennetjenester og økonomisk berikelse til juristkolleger som møter hverandre foran skranken (de blir tilbakebetalt senere i karrieren).
• Høye sakskostnader skal skremme bort folk fra å kreve sin rett mot det offentlige spesielt, saker domstolen ikke liker og ikke vil ha. Kun rike folk har dette privilegium å få rettferdighet.
• Personlige sympatier og antipatier — rettet mot klienter og motparter.
• Og så er der de som mener det finnes frimurerlignende lokale nettverk som instruerer dommerne allerede før en sak starter.

Min konklusjon er at det kan være alle disse på én gang. Så lenge resultatet tjener uretten, er motivasjonen i praksis underordnet. Og nettopp derfor kan dette ikke løses politisk. Dette er et åndelig problem — og åndelige problemer krever åndelige svar.

Makt uten integritet

Som kaptein gjennom et helt yrkesliv har jeg lært én ting om makt: at det er fullstendig irrelevant for meg om jeg liker et mannskap eller ikke. Gjør de jobben sin, er jeg blind for alt annet. Det er hva profesjonell integritet betyr i praksis. Det er hvorfor fru Justitia er blind.

Når man gir makt til mennesker uten denne integriteten — små mennesker i åndelig forstand, med store mindreverdighetskomplekser og ingen personlig forankring i rettferdighet — og uten reellt straffeansvar – vil de misbruke den. De vil bruke den til å ramme de de ikke liker, eller til å beskytte kollegers og venners økonomiske interesser. Og uten mekanismer som tøyler denne makten, fortsetter det uforstyrret.

Den egentlige rot-årsaken er teologisk: de er reprobate — forkastet av sin egen samvittighet og Gud, siden de forlot Gud først, overlevert og overlatt til seg selv i sin «humanistiske» selvinnbilte storhet. Som Ikaroser vil det bli deres bane.

Avslutning

Dette er mitt personlige vitnemål — ikke bare om et rettssystem som svikter, men om den åndelige virkeligheten som ligger under.

Er ankesaken min under behandling på Høyeste Nivå? Kristne vil besvare det; Selvfølgelig, kristne er Guds Rikes statsadvokater, saltet på jord, salt konserverer. Ugudelige vil si tøv, de vil føle seg trygg og fortsette hva de alltid har gjort, løgn og bedrag, tjene en annen åndsmakt fra menneskets psykologiske underverden.

Har Johnny Cash under rett, spør jeg. Må mennesker ty til Gud og ikke ganning, når rettferdigheten uteblir? Listen over skjebner til mennesker i maktposisjoner og deres urettvise virksomhet i forhold til meg taler for seg selv. https://giske-avisen.no/dommernes-korrupsjon-nasjoners-fall-vi-er-guds-statsadvokater-han-dommer-i-siste-instans/

Historiske faktum kan være ubehagelig for korrupte dommere med sine egne agendaer, de vil helst avskjære sannheten for å tekkes sine egne løgner, men de er fortsatt faktum, bevisene taler for seg selv, trenger ingen tolkning.

Bibelen har alltid vært tydelig på at urett ikke er et isolert menneskelig fenomen. Det er et åndelig anliggende. Og den som søker rettferdighet, må til syvende og sist søke den der den har sitt opphav.

«Recte faciendo neminem timeas.» Gjør det rette — frykt ingen.

Behovet for dommerens omvendelse

Det egentlige spørsmålet er derfor ikke bare juridisk reform. Det må en åndelig rekondisjonering til. For å si det på den måten, min erfaring er at jeg ville ikke lagt meg ut med noen samer, men noen urfolk i Norge er de altså ikke, det er noe tåpelige jurister har funnet på, oghvis de ganner de for å  si det, så slår det tilbake på dem selv, for jeg sier sannheten, ikke de.

Vi kristne ganner ikke, vi ber til Gud om rettferdighet, «heven er min», sier Bibelen.  Vi får leve med uretten så godt vi kan, men gitt denne listen, så om jeg hadde vært dommer, de kan gjerne være ugudelig og antikristen, men da blir Gud imot dem også, når vi ser hvordan det gikk dem som utstedet «urettferdige dommer» gjennom 30 år, de ødela min datter for livet, i denne artikkelen https://www.riksavisen.no/dommernes-korrupsjon-nasjoners-fall-vi-er-guds-statsadvokater-han-dommer-i-siste-instans/

Jeg vil mye heller dømmes av korrupte dommere i verden, enn jeg får Guds dom mot meg, derav gjør jeg hva jeg gjør. Dommerne vet at ingen av deres kolleger noensinne vil dømme dem for noe som helst, de har laget seg lovens beskyttelser for feil rettsanvendelser, å snu lovene på hodet, satanisk, herav hubrisen og arrogansen. De kan gjøre slikt åpenlyst, de kan være så lovløs og kriminell de vil, uten konsekvenser. Hadde jeg vært dommer, så hadde jeg ikke turt å komme under Guds dom, når jeg studerer den listen. De dømmes strengere i kraft av sin stilling i samfunnet.

Det handler om moralsk og åndelig ansvar. Det handler om at dommere må søke sannheten, og tjene rettferdigheten. De må bli helbredet fra å være de Onde, til å se hva vi ser, at de trenger frelse fra ondskapsfulle (ofte ubevisste) impulser som skriver seg fra det dyriske element i Adams syndefall.

Hvis mennesker med makt mister samvittigheten, hjelper ingen prosedyrer fullt ut.

Dommere trenger ikke bare juridisk kompetanse.

De trenger karakter, ydmykhet og en forståelse av at også de selv en dag skal dømmes for hvordan de brukte makten som var betrodd dem.

Fra et kristent perspektiv er ingen jordisk domstol den høyeste domstolen.

De som er nevnt i artikkelen må gjerne saksøke meg. Jeg er sikker på at hvem som helst av deres dommerkolleger dømmer meg til død og pine i sympati med sin kollega.Det er maktens privilegium, hva skjedde videre med jødenes ledere etter de fikk den uskyldige Kristus korsfestet og myrdet? For Bibelen har en spesiell skjebne på lur for alle som misbruker makt, har den ikke? De ble uten nasjon, i det hele tatt, uretten hadde tatt overhånd, nasjonen MÅTTE saneres.

Og kanskje er det nettopp derfor mennesker begynner å rope så desperat etter rettferdighet når de opplever at de jordiske domstolene ikke lenger ser dem, korrupsjon og maktmisbruk er alt som møter dem i domstolen.

Dommerne i Norge idag er desverre ikke av samme kaliber som Johnny Cash, de ivaretar den sterke part, sine juristkolleger og de offentlige, i alle tilfeller. Den svake, fattige og elendige, har ingen å søke hjelp av i denne verden og nasjonen, DET er realitet. Må Gud i sin store nåde «cut them down», i Jesus navn (mine agnastiske Friis gener – norges presteslekt gjennom 700 år – forteller jeg dem det) .

Mesteren og #kongenesKonge (Isaiah 9:6) avsluttet med; «Det to eller flere ber om i mitt navn, det skal de få«. #Endløsnung. Amen.

Johnny Cash – God’s Gonna Cut You Down