De unndrar og i mange tilfeller stjeler retten og rettigheten din — i kappe og med statens velsignelse. Uavhengig tolkes som uavhengig til å være så lovløs de vil. Og de kaller det rettferdighet. Dommere dømmer i domstolen, jeg som forfatter dømmer i offentligheten. Det får maktovergripere tåle. Jeg tilbyr analyse av dommer i din sak.
Sunnmøre Tingrett har i hele min levetid vært uhemmet korrupt (i forhold til deres legale mandat).
Du vet ikke hvem som dømmer deg.
Du vet ikke hva dommer egentlig mener om deg, om saken din, om folk som deg. Liker hun/han deg ikke, kan dommer dømme deg nord og ned for det, ved å avskjære bevisene eller endre til egen påstand. Han trenger ikke å fortelle deg det. De er uavsettelig. De svarer ikke til deg. De står ikke til ansvar til noen velgere. De kan ikke kastes. De kan ikke straffes — nesten uansett hva de gjør.
Og han har nettopp bestemt hva loven «egentlig» betyr i saken din.
Ikke hva loven sier. Hva den egentlig betyr. Etter hans oppfatning. Med hans verdier. Med hans syn på hva som er rettferdig for samfunnet, og dem selv, ikke for deg.
Det er ikke hans jobb.
Grunnloven er klar. Dommerne bryr seg ikke.
Grunnloven § 49 sier det uten forbehold: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.»
Ikke ved tingretten. Ikke ved lagmannsretten. Ikke ved Høyesterett.
Stortinget lager loven. Det er dit makten er delegert fra folket. Det er der demokratiet sitter.
Domstolene fikk én oppgave: anvende loven. Løse tvister mellom parter. Finne ut hva du og motparten avtalte — og håndheve det.
Det er alt. Det er nok. Det er mandatet.
Men det holder ikke for dem. Det er for lite. Det er for kjedelig. Det gir ikke nok makt.
Så de utvidet mandatet — stille, gradvis, dom for dom — til det punktet der norske dommere i dag driver det som åpent kalles «rettsskapende virksomhet». Altså: de lager lov. Den jobben de ikke fikk. Den makten ingen ga dem. Den kompetansen professor Svein Eng ved Universitetet i Oslo slår fast at de konstitusjonelt sett ikke har:
«Domstolene tilkommer ingen originær kompetanse til å fastlegge rettskildenormer.»
Ingen. Originær. Kompetanse.
Det betyr: de har stjålet den.
# 1 Konkret eksempel: Dommeren som diktet opp sin egen sak
Sak 24-053777TVI-TMOR/TALE. Tingrett Møre og Romsdal. Giske Marina mot Giske kommune og dommer Øyvind Panzer Iversen. Jeg sier mot dommer Iversen, fordi i den rettsalen var det åpenbart 2 mot 1 part.
Giske Marina hadde ett tydelig krav: Giske kommune utførte en ulovlig matrikkelretting 21. februar 2017, og denne handlingen måtte prøves rettslig og, dersom den var ulovlig, rettes opp og repareres. Saken gjaldt én konkret handling, på én konkret dato, utført av én konkret part. Kravet var fastsettelse av kommunens ulovlige handling og fortløpende rettslige virkninger av denne.
Begge parter var enige om hva saken gjaldt. Dreide seg ikke om noe vedtak i det hele tatt. Tvl. § 1-5 dreier seg om vedtak, kun det.
Giske kommune bekreftet i sitt første tilsvar at tvisten dreier seg om «tilbakeføring av retting i matrikkelen, utført 21. februar 2017». Tingretten selv bekreftet i tre separate dokumenter — dok. 29, dok. 100 og rettsboken fra hovedforhandlingen — at «sakens hovedtema er knyttet opp mot Giske kommunes retting av matrikkelen den 21.02.2017».
Kommunens advokat Espeland prosederte til og med full realitet om lovligheten av 2017-rettingen. Han spør i sin egen disposisjon eksplisitt: «Er saksøkers egne rettigheter/plikter klart berørt av Giske kommune sitt retting fra 2017?»
Ingen av partene hadde gjort gjeldende at saken gjaldt Statsforvalterens vedtak fra 2022. Det var ikke påstått. Det var ikke prosedert som sakstema. Det eksisterte ikke som krav.
Og så kom dommen.
Dommer Iversen avviste saken — med den begrunnelse at kommunen var «feil saksøkt», fordi saken etter hans oppfatning egentlig gjaldt Statsforvalterens vedtak i 2022, ikke kommunens matrikkelretting i 2017.
Et sakstema han selv hadde diktet opp.
Et sakstema ingen av partene hadde reist.
Et sakstema som bryter direkte med tvisteloven § 11-2 — disposisjonsprinsippet — som fastslår at partene bestemmer hvilke krav som bringes inn for retten. Og med § 11-1 — forhandlingsprinsippet — som fastslår at retten skal bygge på det faktiske grunnlaget partene har forelagt.
Her er det som gjør denne saken særlig graverende: Regelen dommer Iversen brøt, er formulert av Jens Edvin A. Skoghøy — en av Norges fremste sivilprosessualister og tidligere høyesterettsdommer. I sin fagartikkel «Partenes påstandsgrunnlag som kompetansebegrensning for domstolene i dispositive sivile saker» (Jussens Venner, 2020) fastslår Skoghøy med all mulig tydelighet:
«Det er et ufravikelig vilkår for at en omstendighet skal anses ‘påberopt’, at en part har brukt den som begrunnelse for sitt standpunkt. Det finnes ikke noe unntak fra dette vilkåret.»
Ikke noe unntak. Ufravikelig.
Det var Skoghøy som i 1998 introduserte begrepet «faktisk grunnlag» — det rettslige fundamentet § 11-2 er bygget på. Det var hans teori Høyesteretts kjæremålsutvalg sluttet seg til i Rt. 2007 s. 479. Det er hans formulering tvisteloven § 11-2 bygger direkte på.
Og det er hans regel dommer Iversen satte til side — ved å avvise en sak på et sakstema ingen av partene hadde reist.
I juridisk fagspråk kalles det ultra petita: dommeren dømmer over noe han ikke ble bedt om å dømme over. Det er en selvstendig ankegrunn etter tvisteloven § 29-21 (2) bokstav a og c.
Tvistelovens forarbeider viser at lovgiver bevisst la terskelen mot uholdbare søksmål i prosessrisikoen og sakskostnadsreglene, ikke i en generell avvisningsadgang. – NOU 2001:32 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005).
Sorenskriver og leder for Sunnmøre Tingrett Kirsti Bjørneset er varslet uten å gripe inn i noen av ulovligheten, og nektet legale rettsmidler krevd av denne part.
I alminnelig språk kalles det noe annet.
Det kalles å stjele saken fra den som eier den — og erstatte den med en sak ingen ba om.
Frostating Lagmannsrett sak 25-192526ASD-FROS
Viser stor omsorg for dommerkollega Iversen, unnlater å saksbehandle hva han har gjort, som anket.
Frostating lagmannsrett ved lagdommerne Marit Forsnes og Ingvild Skaar samt jordskiftelagdommer Magne Reiten prøvde ikke det som var kjernen i anken mot tingrettsdommer Øyvind Panzer Iversens bruk av tvisteloven § 1-5. De lot bare saken dø på et nytt grunnlag i § 1-3. Slik ble ikke den påankede begrunnelsen prøvd, men omgått. I stedet lot lagmannsretten saken falle på et nytt og annet grunnlag, manglende rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3. Resultatet er at Iversens begrunnelse i realiteten aldri ble overprøvd. Når ankeinstansen bytter spor i stedet for å prøve den påankede dommen, fremstår ankeinstituttet mer som kollegial skjerming enn som reell kontroll.
Når de samme lovbruddene og de samme skjevhetene gjentas gjennom flere instanser uten reell korreksjon, fremstår systemet ikke som enkeltvis feilende, men som institusjonelt fordervet og vanskelig å reparere. Dermed undergraves også det effektive nasjonale rettsmiddelet HR-2022-401-A bygger på, fordi krenkelsen verken stanses eller repareres i praksis.
HR-2022-401-A fastslår for det første at Grunnloven § 92 binder statens myndigheter i vid forstand, herunder kommuner og domstoler, jf. avsnitt 46. For det andre fastslår den at EMK artikkel 13 krever et effektivt nasjonalt rettsmiddel som kan stanse eller reparere krenkelsen, jf. avsnitt 30–31. For det tredje fastslår den at reparasjonskrav kan rettes mot det offentlige rettssubjektet som etter norsk rett pretenderes å være ansvarlig, jf. avsnitt 47 og 55.
HR-2022-401-A viser at søksmål mot kommunen ikke er begrenset til gyldighetsprøving av forvaltningsvedtak i siste instans. Også krav som retter seg mot kommunen som internrettslig ansvarlig rettssubjekt kan fremmes. Min sak var nettopp anlagt som en fastsettelses- og reparasjonssak for kommunens ulovlige matrikkelføring i 2017, hvor 2017-handlingen var den prejudisielle krenkelsen. Når Frostating likevel omklassifiserte saken til et nytt forvaltningskrav om tilførselsvegen og avviste etter § 1-3, bygget lagmannsretten på en annen forståelse av tvistegjenstanden enn den jeg hadde reist.
Men for brukeren stopper ikke dette ved selve uretten. Systemet sender også regningen, straffen for å bruke dem.
# 2 Konkret eksempel: Kunsten å idømme sameielov halveis
Et eksempel # 2 fra Giske: Sak 19-132521TVI-SUMO, Sunnmøre tingrett, mot dommer Kjetil Gjøen, dom avsagt 19. desember 2019. Ja, jeg sier mot Gjøen, fordi i den rettsalen var 2 parter mot 1 part.
Saken gjaldt eiendomsrett til en båtplass i Giske småbåthavn. Dommeren konkluderte med at saksøker var eier gjennom «en ideell sameieandel i lagets eiendeler» — og anvendte sameieloven som rettslig grunnlag. Juristkollega Harald Ingvar Seth fikk tjene mye penger på saken, urettvist, var sikkert svært takknemlig til dommer Gjøen.
Men her oppstår en logisk selvmotsigelse som dommen ikke adresserer:
Sameieloven § 11 gir sameiere forkjøpsrett ved overdragelse av sameieandeler. Dersom båtplassene alltid var et sameie underlagt sameieloven — slik dommen konkluderer — da var samtlige forutgående overdragelser, fra far til sønner og mellom naboer, juridisk ugyldige. De øvrige «sameiere» hadde forkjøpsrett som aldri ble respektert, og aldri ble nevnt, fordi ingen noensinne hadde tenkt på dette som et sameie. At det var noe sameie er altså tydlige motbevist, men beviset passet ikke dommer Gjøens agenda.
Dommeren skapte altså et rettsforhold — sameie — som ikke eksisterte da overdragelsene fant sted, og lot det ha tilbakevirkende kraft uten å ta konsekvensen av den samme loven han nettopp hadde anvendt. Det er rettsskapende virksomhet i sin reneste form: dommeren bestemmer hva rettigheten er, og ignorerer at hans egen konklusjon ugyldiggjør hele sakens faktiske grunnlag.
Tvisteloven § 1-3 og § 15-3 — nødvendige parter
Dommen etablerer at alle medlemmer av Giske Småbåtlag har «ideelle sameieandeler». Det er en dom som direkte berører rettsposisjonen til samtlige medlemmer av laget — som ikke var parter i saken og ikke fikk uttale seg.
§ 15-3 om tvungent prosessfellesskap krever at alle som en dom vil binde direkte, skal være parter. En dom som skaper sameie for en hel gruppe mennesker uten at de er stevnet, er prosessuelt mangelfull, uten kontradiksjon. Ulovlig.
Dommeren sager av grenen han sitter på. Han anvender halve loven og ignorerer den andre halvdelen. Det er ikke et grensespørsmål om skjønn — det er en logisk selvmotsigelse som gjør dommen internt inkonsistent, og helt ulovlig etter prosessreglene.
Slik holder de på. Er det dumskap eller ondskap som driver slike dommere? Du konkluderer.
750 år har vi visst dette
Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 — skrevet da Norge ennå var et ungt kongedømme — er like klar som Grunnloven:
Lagmannen er «satt til å si frem loven for folk».
Si frem. Ikke skape. Ikke forbedre. Ikke tilpasse etter eget samfunnssyn.
Si frem.
Og loven sa det enda sterkere: den som dreper en lagmann for et rettferdig lovutsagn, begår nidingsdrap — fordi han «hogger ned alle menneskers rettferdighet». Det finnes en annen måte å hogge ned rettferdigheten på. Det er å la den som skal si frem loven, begynne å skrive den selv.
Det er det som skjer. Dag for dag. Dom for dom.
Du trodde du kom for å få din rett. Du ble brukt som råstoff.
Tenk deg at du kjøper en bil av naboen. Dere er enige om alt. Så en ting skriker galt, og du ender i retten.
Du trodde du skulle få avklart hva dere avtalte. Hva loven sier om det.
I stedet fikk du en dommer som bestemte hva avtalen burde ha sagt, hva som er rimelig for samfunnet, og hva han personlig mener er rettferdig — pakket inn i juridisk prosa som ingen kan anke uten å bruke mer penger enn bilen noensinne var verdt.
Advokaten din sendte regning. Uansett utfall. Det er slik det fungerer: advokaten fakturerer time for time, seier eller tap. Han har ingen finansiell interesse i at du vinner. Bare i at saken er lang og komplisert. Advokaten til motparten fikk betalt. Dommeren får betalt for sin tid. Bare du taper.
Og jo mer rettslig uklarhet det finnes — jo mer dommere skaper ny rett i stedet for å anvende gammel — jo lenger og dyrere blir prosessene.
Juristene vinner alltid. Det er ikke tilfeldig. Det er systemet.
Kriminelt? Ja, i ordets egentlige betydning.
Når politiet manipulerer bevis og dommerne stempelvarsler det — som i Klomsæt-saken, der Riksadvokaten konstaterte at politiadvokaten hadde handlet «kvalifisert klanderverdig» — da er vi ikke lenger i grålandet mellom dårlig jus og god jus.
Da er vi i straffbart terreng.
Sigurd Klomsæt er en av Norges mest profilerte forsvarsadvokater og har i en årrekke arbeidet i saker preget av alvorlige rettssikkerhetsspørsmål, blant annet i kjølvannet av Baneheia- og Tengs-saken. Også han har beskrevet hvordan systemet kan lukke seg når det først har bestemt seg for en konklusjon. Hans formulering er treffende: «Når rettsstaten har bestemt seg for at noen skal tas.», ble selv utsatt for det samme systemet han hadde kjempet mot hele karrieren. Bevismanipulasjon. Ensidig etterforskning. Domfellelse som hvilte på falsk teknisk bevisføring.
Sigurd Klomsæt sier: Når rettsstaten har bestemt seg (for at noen skal tas).
Det er også min erfaring. Jeg har aldri vunnet noe i norsk domstol. Det synest at vi skal skremmes fra systemet med sakskostnads straff. Jeg opplever at systemet virker disiplinerende gjennom trusselen om ekstreme sakskostnader, som om enkelte parter skal skremmes bort fra å søke rett. Enkelte mennesker synes å være utpekt til å tape, uavhengig av hva bevisene faktisk viser.
Samtidig får man høre at bare kriminelle handlinger kan møtes med straff. Likevel rammes vanlige borgere med knusende økonomiske konsekvenser, mens dommere kan begå lovstridige handlinger under dekke av «feil», uten reell korrigering i ankeomgangen. Min erfaring er ikke at dette skyldes uskyldige misforståelser. Min erfaring er at mønsteret er bevisst: de vet hva de gjør, og ankedomstolene griper i praksis ikke inn mot egne kolleger. De samme lovbruddene gjentas fra instans til instans, helt til det ikke finnes flere instanser igjen.
Klomsæt ble frifunnet i straffesaken. Men hadde allerede mistet advokatbevillingen.
Systemet fikk ham uansett. Det er poenget.
Og den samme politiadvokaten som ledet den manipulerte etterforskingen mot Klomsæt — ti år senere dukket han opp igjen, som leder av etterforskingen som etter alt å dømme sendte en uskyldig Sonia Loinsworth til doms.
Når en domstol er moralsk konkurs og preget av institusjonell korrupsjon og fordervet av selvbeskyttelse, blir borgernes mulighet til å få rettferdighet alvorlig undergravd.
For oss som står på utsiden og av og til er nødt å være parter og brukere og faktisk må bære risikoen, ser dette ikke ut som et system bygget først og fremst for rettferdighet, men som et system bygget for sortering, og gjensidig pengemaskin for den juridiske elite i landet. Tvistemålsutvalget sa rett ut at uønskede søksmål ikke først og fremst skulle stanses ved avvisning, men ved omkostningsansvar, forenklet behandling og begrensninger i ankeadgangen. Departementet sa det enda klarere: den reelle skranken for å gå til sak er ofte prosessrisikoen – partenes økonomi og trusselen om sakskostnader. Når Domstolkommisjonen senere dokumenterte at tilkjente sakskostnader i tingrettene steg reelt med 54 prosent målt ved median og 92 prosent målt ved gjennomsnitt fra 2009 til 2018, og beskrev dette som alvorlig for domstolenes tilgjengelighet og relevans, er det ikke rart at vanlige folk opplever domstolen som en pengemaskin. Fra brukernes side ser det ut som om systemet ikke bare avgjør tvister, men også lærer folk en brutal lekse: Har du ikke råd til å tape, har du knapt råd til å søke rett.
Er dommene ugyldige?
Det er det rettsvitenskapelig brennhete spørsmålet ingen tør stille høyt.
Svaret er: i prinsippet ja.
En dom som skaper rett uten forankring i lov, avtale eller Grunnloven, overskrider domstolens konstitusjonelle kompetansegrense. Etter forvaltningsrettens faste logikk fører kompetanseoverskridelse til ugyldighet — «uten videre», som det heter i juridisk teori.
Det samme prinsippet binder domstolene som forvaltningen. Begge er statsmakter. Begge er bundet av Grunnloven. Begge har et avgrenset mandat. Den som overskrider mandatet, handler ultra vires — utenfor sin myndighet.
En dom uten myndighetsgrunnlag er ikke en dom. Den er et statlig overgrep iført kappe.
Hva gjør du?
Du kan anke — hvis du har råd. Køen er 10–11 måneder bare i lagmannsretten.
Du kan klage til Sivilombudet — som ikke har myndighet over domstolene.
Du kan ta saken til Strasbourg — etter år med prosess og tusenvis av kroner.
Eller du kan gjøre det som faktisk har virket i alle de store justismordene i norsk rettshistorie: finne en journalist som bryr seg, en pårørende som ikke gir opp, og en advokat som tør å stå i det år etter år for ingenting.
Det er ikke rettssikkerhet. Det er et lotteri.
Det er på tide å si det rett ut
Norske dommere har tiltatt seg makt de ikke ble gitt. De skaper lov uten demokratisk mandat. Sin egen lov. De anvender den makten til å forme samfunnet etter egne preferanser — mens borgerne betaler regningen, og juristene på begge sider av skranken stikker av med gevinsten og profitten.
Det er ikke bare et demokratisk problem.
Det er ikke bare et juridisk problem.
Det er et spørsmål om hvem som eier din frihet og dine inngåtte avtaler og rettigheter.
Svaret burde være deg. Ikke dem.
Med min erfaring og kunnskap er det forholdsvis enkelt og finne feilene dommerne gjør for å lure den part de ikke liker, fordi de fleste dommere er ikke særlig intelligente i feilene og lovbruddene de gjør for å la vinne dem som de liker mest og best, av partens eller dens jurist, de har jo da en vennetjeneste «til gode» i juristenes stollek. Min påstand og erfaring er at de vet akkurat hva de gjør, det er ikke ved «feil», det er bevisst. Deres kolleger i «anke» gjør ingenting for å kaste sin kollega «under bussen», tvertimot, samme «feil» gjentas, til der ikke er flere instanser den kan gjentas i. Før saken starter er det bestemt hvem som skal vinne og tape, og de leter etter mulighet å oppnå det på. Jeg analyserer gjerne for deg hvor den korrupte dommer i din sak gjør feil, gå til https://giskeparalegal.no/
Den fullstendige juridiske analysen av Giske Marina-saken — med gjennomgang av påstandsgrunnlag, disposisjonsprinsippet, ultra petita og ankegrunnene — finner du her: [Giske Marina saken]
Dommen [Giske Småbåtlag saken]
Den fullstendige akademiske artikkelen om dommeres maktoverskridelse — med grunnlag i Gulatingsloven, Magnus Lagabøtes landslov, Montesquieu, norsk Høyesterettspraksis og juridisk teori — finner du i dette vedlegget.
Les dem. Del dem. Rettferdigheten forsvarer ikke seg selv.
Facebook Comments