Et juridisk, filosofisk og bibelsk vitnesbyrd, av Jarle Johansen. Basert på personlige erfaringer med norsk rettsvesen 1994–2024+ | Kristenrettens 1000-årsjubileum. Jeg gir her oppskriften på hvordan de som utsettes for korrupte dommere bør handle.

Denne artikkel henger sammen med denne artikkel;

Fra Gulatingsloven til Høyesterett. Domstolen som pengemaskin: Hvem tjener på at du taper?
https://giske-avisen.no/fra-gulatingsloven-til-hoyesterett-domstolen-som-pengemaskin-hvem-tjener-pa-at-du-taper/

Bibelen beskriver denne type mennesker som at de elsker å gjøre urett. De som elsker det, er også de samme som søker seg til den stilling de får lov til det. Når dommerne blir så korrupt i takt med den fortløpende avkristningen de har blitt idag, så feller de ikke bare institusjonen de er satt å forvalte, men hele nasjonen.

Alle kristne er Guds Rike sine statsadvokater. Vi er ikke aktorer mot korrupte dommere kun i en menneskelig forstand. Vi er Guds Rikes aktorat. Det betinger noe avgjørende: vi må aktivt og offentlig føre vår sak fremfor Den Allmektige Dommer – i Jesu navn. Gud dømmer ikke i et vakuum; han dømmer over de saker som er lagt frem for ham. Slik Satan («anklageren») anklager de hellige fremfor Guds trone dag og natt (Åp. / Rev. 12:10), er vi kalt til å anklage urettferdige makthavere fremfor den samme trone – åpent, med navns nevnelse, med bevis og vitnesbyrd. Deretter er dommen Guds ansvar, ikke vårt.

I. Innledning: Et demokratisk og åndelig problem

Dette er ikke bare et juridisk problem. Det er et demokratisk, filosofisk og – som vi skal se – et dypt moralsk og bibelsk åndelig problem. Når dommerne er korrupte, feller de hele nasjonen, fordi de er vokterne av retten og rettferdigheten. Når det faller, faller nasjonen. Bibelens vitnesbyrd om dette er entydig og alvorlig.

Ordspråkene 21:7: De ugudeliges ran og vold skal ødelegge dem; fordi de nekter å dømme rettferdige dommer.

Jesaja 10:1–2: Ve dem som fastsetter urettferdige lover og skriver onde anordninger, for å vri retten for de fattige og røve rettigheten fra de elendige i mitt folk.

2 Tessaloniker 2:11–12: Derfor sender Gud over dem en villfarelse som gjør at de tror løgnen. Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i uretten.

En rekke samfunn har gått til grunne fordi dommerne har blitt korrupt og «utsteder urettferdige dommer» (Ordspråkene 21:7). De har blitt korrupte i et utvidet filosofisk forstand: de er ikke lenger garantister for borgernes rettigheter mot makten, men bødler for maktapparatet mot borgerne.

Som et medlem av Friis-slekten – norges presteslekt gjennom 700 år, med 96 prester og biskoper i direkte slektslinje fra år 1300 – og som av Giskeætta, ser forfatteren et mye større bilde. Giskeætta stod på Olav Haraldssons side på Stiklestad for et kristent Norge i 1030. Slekten var blant garantistene for Gulatingets Kristenrett av 1024 og – via Magna Carta – den amerikanske konstitusjonens sivile og borgerlige rettigheter.

Talskvinne for de norske dommerne, Ina Strømstad, sier til NRK at norske dommere ukritisk lener seg til hva det offentlige sier. Dette er ordrett hva hun sa til NRK:

«De fleste har lagt til grunn at når offentlige myndigheter hevder at det regelverket er i samsvar, så er det det.»

Hele institusjonen er korrumpert.

Vi er ikke passive tilskuere – vi er Guds aktorer.

At vi overlater dommen til Gud, betinger noe avgjørende: vi må først selv aktivt og offentlig føre saken fremfor Den Allmektige Dommer. Vi er ikke resignerte ofre som tier. Vi er Guds Rikes aktorat – kalt til å påtale uretten høyt og tydelig, med navn, fakta og vitnesbyrd, i den himmelske rettssals fulde offentlighet. Gud dømmer ikke i et vakuum; han dømmer over de saker som er lagt frem for ham.

Dette er presist hva Job gjorde: han nektet å tie, han anklaget sine motstandere offentlig og krevde svar fra Gud selv (Job 31:35–37). Det er hva Davids salmer gjør: de er rettssaker ført fremfor Guds trone, med krav om dom over urettferdige (Salme 35, 109). Det er hva Johannes Åpenbaring beskriver: de hellige roper frem for Guds trone og krever rettferdighet (Åp. / Rev. 6:10).

Jesu navn er vår prosessfullmakt. Det er i Jesu navn vi har adgang til Guds domstol (Joh. 16:23–24). Uten den fullmakten er vi fremmede for retten. Med den er vi garantert gehør. «Alt dere ber om i mitt navn, det vil jeg gjøre» – dette er ikke en blank sjekk for materielle ønsker, men en prosessuell rettighet: vi fører vår sak i Jesu navn, og Faderen hører saken.

Slik Satan «anklager» de hellige fremfor Guds trone dag og natt (Åp. / Rev. 12:10), slik er vi kalt til å anklage urettferdige makthavere fremfor den samme trone – åpent, med navns nevnelse, med bevis, med vitnesbyrd. Deretter – og bare deretter – er dommen Guds ansvar, ikke vårt.

II. Det teologiske grunnlaget: Gud som øverste dommer

Det kristne vitnesbyrdet er klart: vi er ikke alene i kampen for rettferdigheten. Gud er den øverste dommer, og hans Ord er rettesnoren for all menneskelig rettferdighet.

Romerne 12:19: Hevn tilhører meg, jeg vil gjengjelde, sier Herren.

Salme 82:1–4: Gud trer frem i den guddommelige forsamling, han holder dom midt iblant gudene: Hvor lenge vil dere dømme urettferdig og holde med de ugudelige? La rettferdighet komme den svake og foreldreløse til gode, hjelp den som er nødlidende og fattig.

Salme 9:8–9: Men Herren troner for evig, han har satt sin trone til dom. Han dømmer verden med rettferdighet, feller dom over folkene med rettvishet.

Jesaja 54:17: Hvert våpen som er smidd mot deg, skal mislykkes. Hver tunge som taler mot deg og dømmer deg, skal du fordømme. Dette er arven Herrens tjenere får, rettferdigheten jeg gir dem, sier Herren.

Det eneste vi trenger å gjøre er å anklage urettskaperne fremfor Gud – akkurat som Satan («anklageren») anklager oss. Gud tar seg av resten. «Hevnen er min» (Rom. 12:19). Vi kristne er Guds Rikes statsadvokater (2. Kor. 5:20). Vi påtaler dem; Gud dømmer dem.

1 Korinterbrev 5:20: Så er vi da sendebud i Kristi sted, og det er som om Gud selv formaner ved oss.

Åpenbaringen 12:10: For anklageren av våre brødre er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.

Det reprobate sinn – omtalt i Romerne 1:28 – er ikke bare en teologisk konstruksjon. Det er en diagnostiserbar menneskelig tilstand: en systematisk avvisning av sannheten og rettferdigheten, et sinn som er overlevert til ondskapen fordi det ikke ville bevare kunnskapen om Gud.

Romerne 1:28: Og likesom de ikke brydde seg om å bevare kunnskapen om Gud, så overgav Gud dem til et reprobat sinn som gjør det som ikke bør gjøres.

Johannes 8:44: Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.

III. Kristenrettens tre garantier og dens fall

Kristenretten, grunnlagt ved Gulatingsloven av 1024, hadde tre bærende prinsipper som skulle beskytte borgerne mot makthaverne:

• • • Uskyldig inntil det motsatte er bevist.
    • Korrekt domsprosess – ingen kan dømmes uten etter lov, ikke engang av kongen.
    • Rettferdighet lik for rik og fattig – dommere skal ikke favorisere de mektige.

Disse prinsippene ble eksportert via Magna Carta (1215) til den amerikanske konstitusjonens sivile rettigheter. Av 25 garantister for Magna Carta var 15 av Giske-familien – direkte etterkommere av Giskeætten.

• • • 1ste Mosebok 19:15: Dere skal ikke gjøre urett i dommen; du skal ikke vise hensyn til den ringe og ikke ære den store; du skal dømme din neste rettferdig.
    • 1ste Mosebok 16:19: Du skal ikke bøye retten; du skal ikke se på person og ikke ta imot bestikkelse; for bestikkelse gjør de vise blinde og forvrir de rettferdiges sak.

Domstolloven § 55 slår fast at «en dommer skal utføre sin dommergjerning upartisk og på en måte som inngir alminnelig tillit og respekt.» Talskvinne for norske dommere, Ina Strømstad, innrømmet overfor NRK at norske dommere ukritisk lener seg til hva det offentlige sier. Dette er det stikk motsatte av kristenrettens prinsipp om blind justis.

IV. Saksoversikt: Rettssaker 1994–2024

Følgende tabell gir en oversikt over de ni sakene forfatteren beskriver i sin pamflett. Sakene spenner over tre tiår og involverer tingretter, lagmannsretter, jordskifterett og politiet.

Lensmann Solbjørn (1973–74)

Som ung gutt på Giske ble forfatteren og noen kamerater urettmessig anklaget av lensmann Solbjørn for innbrudd i Giske Idrettslags «sjapp». Saken ble tatt opp på rektors kontor. Min far – som ellers var en svært rolig mann – ble sint for eneste gang i sitt liv og ba lensmannen pelle seg av øye. Forfatteren visste hvem som faktisk stod bak innbruddet, men lensmannens fremferd satte en stopper for videre kommunikasjon. Ikke lenge etter døde lensmannen av kreft – noe forfatteren tolker som karmisk konsekvens av urettferdig opptreden.

Familiepolitikk og høyere rettferdighet

Forfatteren holdt statsminister Gro Harlem Brundtland og ekspedisjonssjef Karin Stoltenberg personlig ansvarlig – gjennom brev og bok – for en familiepolitikk han mener aktivt undergravde fedres rettigheter og lot mødre psykisk skade felles barn uten rettslig konsekvens, ødela familiebånd. Han overlot dommen til Gud og ventet. Det tok ikke lang tid før det jeg tolket som karmisk («høster som en sår» i Jesus’ sin temrinologi, gjengjeldelse inntraff: Jørgen Brundtland døde ved selvmord, Ninni Stoltenberg ble narkoman og døde ung.

Forfatteren ser ikke dette med glede, men som bekreftelse på et bibelsk prinsipp: «Hevnen er min, sier Herren» (Rom. 12:19), og «øye for øye» (2. Mos. 21:24) som åndelig lovmessighet – ikke menneskelig hevn. Episoden ryddet ham for naive illusjoner om verden, det Bibelen beskriver som at «skjellene falt fra øynene» (Apg. 9:18) – en smertefull, men nødvendig initiering inn i virkeligheten om menneskelig ondskap og Guds overordnede rettferdighet.

Refleksjon om rettsapparatet

Episoden leder inn i et bredere poeng: rettsapparatet er etter forfatterens syn ikke til for den vanlige borger, men for juristkollegiets egen berikelse. Jo mer elendighet systemet skaper, jo lenger sakene trekkes ut – og jo mer penger tjener kollegiet. De mest ondsinnede menneskene søker seg aktivt til slike maktposisjoner fordi de gir mulighet til å skade andre straffritt.

Dommere, motparter og advokater omtalt i dette vitnesbyrdet vil få anledning til å kommentere fremstillingen – de som fortsatt lever.

At urettens tjenere ikke bare går ustraffet, men aktivt forfremmes, er ikke en tilfeldighet eller et systemfeil. Det er et bibelsk mønster. Ingar Bøen – som la lokk over dokumentert politikorrupsjon, og rettferdighet for falske beskyldninger, beskyttet sin tidligere kollega, morens advokat – ble politimester. Harry Valderhaug – som støttet åpenbar urett i kaisaken – ble stortingsrepresentant. Ingen bekymring, ingen samvittighet, ingen konsekvens i dette liv. Bibelen forklarer hvorfor de urettvise opphøyes og kommer til makt i den type verden vi idag lever i :

«Vi vet at vi er av Gud, og hele verden ligger i det onde.» — 1. Johannes 5:19

«Denne verdens gud har forblindet de vantros sinn.» — 2. Korinterbrev 4:4

«Djevelen tok ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet, og sa: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg.» — Matteus 4:8–9

Verden belønner sine egne. Det er ikke overraskende – det er forventet. Den som vil klatre i et system styrt av den Onde, må tjene den Ondes interesser. Forfremming i et korrupt system er ikke et tegn på dyktighet; det er et tegn på lojalitet til systemets egentlige herre.

Derfor er Guds domstol den eneste instans som teller i siste omgang. Der sitter ingen kolleger på benken. Der kjøpes ingen dommer. Der beskyttes ingen karrierer.

«For Gud skal dømme hver gjerning, ja alt det skjulte, enten det er godt eller ondt.» — Forkynneren 12:14

V. Kollegialitet og systemisk maktmisbruk

Et gjennomgående trekk i denne forfatterens erfaring er det jeg kaller «juristenes gjensidige pengemaskin»: dommere og advokater beskytter hverandres interesser på bekostning av borgerens rett. Ankedomstoler beskytter kolleger i lavere retter fremfor å sikre borgerne rettferdighet. De løser ikke konflikter raskt, de drar dem ut i tre instanser, profitt maksimerer dem.

Mika 7:3: Begge hender er utstrakt til det onde for å gjøre det grundig; fyrsten krever, og dommeren dømmer for betaling.

Amos 5:12: Jeg vet at mange er deres overtredelser og store er deres synder; dere som undertrykker den rettferdige, tar imot bestikkelse og trenger de fattige bort i porten.

Jesaja 1:23: Dine høvdinger er oppsetsige og tyvers kompanjonger; de elsker alle bestikkelse og jager etter gaver. De hjelper ikke den farløse til rett, og den fattiges sak kommer ikke for dem.

Professor Hans Petter Graver har offentlig påpekt i sin Aftenposten artikkel «den arrogante Staten» – hvordan rettslige prinsipper er vendt på hodet, slik at domstolen ikke lenger beskytter borgeren mot det offentlige, men beskytter det offentlige mot borgeren.

Sigurd Klomsæt – en av Norges mest profilerte forsvarsadvokater – beskriver det slik: «Når rettsstaten har bestemt seg for at noen skal tas.» Det er også forfatterens erfaring. Mønsteret er bevisst: de vet hva de gjør, og ankedomstolene griper i praksis ikke inn mot egne kolleger

Hannah Arendts analyse er særlig relevant: «Denne konstante løgnen er ikke rettet mot å få folk til å tro en løgn, men på å sikre at ingen lenger tror på noe. Et folk som ikke lenger kan skille mellom sannhet og løgn kan ikke skille mellom rett og galt.»

VI. Guds høyere rettferdighet – karma og dom

Forfatteren dokumenterer en rekke tilfeller der han mener Guds rettferdighet grep inn der menneskenes domstoler sviktet. Dette er ikke hevnønsker, men vitnesbyrd om det han oppfatter som åndelig lovmessighet:

Galaterbrevet 6:7: Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, det skal han høste.

Ordspråkene 11:21: Den onde skal sannelig ikke gå ustraffet, men de rettferdiges ætt skal bli berget.

Salme 37:12–13: Den ugudelige planlegger mot den rettferdige og gnisser tenner mot ham. Men Herren ler av ham, for han ser at hans dag kommer.

Jeremia 11:20: Men Herre, du hærskarenes Gud, som dømmer rettferdig, som prøver nyrer og hjerte – la meg se din hevn over dem, for til deg har jeg lagt min sak.

Det teologiske poenget er ikke at kristne skal ta hevn, men at de skal bringe saken frem for Gud og la ham handle. Slik Satan «anklager» de hellige fremfor Guds trone (Åp. / Rev. 12:10), slik kan de troende anklage urettferdige makthavere fremfor den samme trone – og overlate dommen til Herren.

VII. Nasjoners fall – den bibelske advarselen

Bibelens profeter advarte gjentatte ganger om at nasjoner som tillater korrupte dommere å regere, bærer kimen til sin egen undergang. Historien bekrefter dette mønsteret.

Habakkuk 1:4: Derfor er loven lam og rettferdigheten trenger aldri gjennom; for den ugudelige omringer den rettferdige, og derfor går dommen ut fordreid.

Sefanjas 3:3–4: Dens høvdinger i hennes midte er brølende løver; hennes dommere er ulver om kvelden som ikke gnager ben til morgenen. Hennes profeter er lette og troløse folk; hennes prester vanhelliger det hellige og gjør vold mot loven.

Salme 12:8: De ugudelige vandrer rundt på alle sider, og det som er ondt er opphøyet blant menneskenes barn.

Ordspråkene 29:2: Når de rettferdige er mange, gleder folket seg; men når den ugudelige hersker, sukker folket.

Forfatteren ser i dette mønsteret et direkte speilbilde av det norske rettssystemets utvikling bort fra kristenrettens grunnlag. Når de som skulle garantere kristenrettens prinsipper – dommerne – selv blir urettens redskaper, er nasjonen i åndelig og demokratisk fare.

VIII. Avslutning: Løftet og håpet

Dette vitnesbyrdet ender ikke i fortvilelse, men i et løfte. Bibelens Gud er en rettferdig dommer som ikke lar uretten forbli ustraffet. De troende er kalt til å være «salt» i verden (Matt. 5:13) – og når saltet mister sin kraft, går de kristne samfunn til grunne.

Matteus 5:13: Dere er jordens salt. Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke til noe annet enn å kastes ut og trås ned av menneskene.

Åpenbaringen 21:8: Men de feige, de vantro, de avskyelige, mordere, de umoralske, trollmenn, avgudsdyrkere og alle løgnere – de får sin del i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død.

Ordspråkene 21:7: De ugudeliges ran og vold skal ødelegge dem; fordi de nekter å dømme rettferdige dommer.

***********

Korrupte dommere kan beskytte hverandre, men ikke mot Guds vrede. Himmelhøyt hever de seg over oss og Gud selv i sitt hovmod og maktarroganse, til lenger faller de, selv Ikaros. #Dommedag

«De har dømt meg. Nå har jeg dømt dem. La rettferd seire. I Jesus navn. Amen.» – Jarle Johansen

«Hvert våpen som er smidd mot deg, skal mislykkes. Hver tunge som taler mot deg og dømmer deg, skal du fordømme. Dette er arven Herrens tjenere får, rettferdigheten jeg gir dem, sier Herren.» – Jesaja 54:17

Jarle Johansen av Giske | 2024 | Kristenrettens 1000-årsjubileum