Denne artikkelen løfter fram tre kvinner som bar frem Giskeætta på avgjørende vis: Tora Torsteinsdatter Galge, Ingebjørg Finnsdatter Giske og Tora Torbergsdatter Giske. Som forfatter utfordrer jeg den vanlige fortellingen og viser at Tora Torbergsdatter ikke nødvendigvis var den største av dem. Tora Galge trer fram som ættemoren bak Arnungenes makt, mens Ingebjørg Finnsdatter førte Giskeætta ut i Orknøyene, Skottland og videre inn i Europas kongehus. Artikkelen setter kvinnene inn i en større kristen forståelse av historie, slekt og kall. Slik blir dette en fortelling om kvinnene Gud brukte til å forme Giskeættas storhet gjennom århundrene.

1. Innledning

På Sunnmøre er Tora Torbergsdatter (ca. 1025–etter 1066) ofte løftet frem som den store heltinnen i Giskeætta. Det er forståelig. Hun var datter av Torberg Arnesson (død ca. 1050), ble Harald Hardrådes livsledsagerske, og ble mor til kongene Magnus 2. Haraldsson (1048–1069) og Olav Kyrre (ca. 1050–1093). Dermed står hun midt i det punktet der Giskeætta trer direkte inn i den norske kongelinjen. Offentlige standardkilder bekrefter nettopp dette: Tora Torbergsdatter er knyttet til Harald Hardråde og til de to kongesønnene som etterfulgte ham.

Men synlighet er ikke det samme som størst betydning. Dersom spørsmålet ikke bare er hvem som stod nærmest sagaenes lyskaster, men hvem som hadde størst grunnleggende og langsiktig betydning for Giskeættas makt, rekkevidde og dynastiske utstråling, da må rangordningen utfordres. I denne teksten følges min dokumenterte metastudie som premiss at disse kvinner er alle stammødre av de aller fleste europeiske kongehus :

Tora Torbergsdatter var stor, men to andre kvinner var større — Tora Torsteinsdatter Galge (Giske) gift med arnungenes far Arne Arnmodsson av Giske (958-1024) og hennes barnebarn Ingebjørg Finnsdatter Giske.

2. Tora Torsteinsdatter Galge (Giske) – stam moren bak hele ætta

Den største av dem alle er, i min forskning, Tora Torsteinsdatter Galge (Giske). Hvorfor? Fordi hun ikke bare står bak én berømt gren, men bak selve den søskenklyngen som gjorde Arnungane til en av de mest mektige slektssirklene i Norge og Europa, og USA. Der bor like mange og mer av vårt folk i USA enn de 3,5 million nordmenn vi er igjen i Norge. 4.7 million er vel offentlige tallet på norskamerikanere i USA, og herav like mye relativ andel av Giskeætt der som i Norge, kanskje mer.

Offentlige kilder slår fast at Torberg Arnesson (991–1060) var sønn av Arne Arnmodsson og Tora Torsteinsdatter, og at Finn Arnesson (1005–1062) og Arne Arnesson (999–1040) var hans søsken i tillegg til Kalv, Arnbjørn, Kolbjørn, Aamund og Ragnhild som Tora Galge av Giske satte til verden. De samme kildene beskriver Arnmødlingætten som en norsk godseier- og lendmannsætt fra Sunnmøre, med riksomfattende politiske interesser og sterke ekteskapsforbindelser over hele landet, og som vi skal se langt utover landets grenser.

Det er her rangordningen må snus. Den vanlige fortellingen gjør ofte Torberg til den altoverskyggende mannen i ætta, fordi Giske-linjen senere knyttes så sterkt til ham. Men denne forfatters poeng er sterkere og bredere: Finn Arnesson må ikke skyves ned. Offentlige kilder viser at Finn satt på Austrått fra omkring 1025 og senere, etter bruddet med Harald Hardråde, ble jarl i Halland.

Dermed var han ikke bare “bror av Torberg”, men en stormann med egen geografisk og politisk tyngde. Giske, Austrått og Halland ligger samlet i denne ene søskenflokken.

Og over dem står Tora Torsteinsdatter Galge som mor. I min godt dokumenterte slektsforskning blir dette enda større. Der føres Tora Torsteinsdatter Galge tilbake til Torstein Thorsteinsson Herse Galge (945–1000) og Jofridur Gunnarsdatter (ca. 942–ca. 981), videre til Gunnar Hlifarsson Hlivarsson (908–979), til Hlif Torv-Einarsdatter, til Einar Torv-Einar Ragnvaldsson (ca. 860–910) og derfra til Ragnvald Mørejarl (død ca. 900).

De offentlige standardkildene støtter den ytre rammen for dette store bildet: Ragnvald Mørejarl fremstilles som Harald Hårfagres nære allierte, som mannen Snorre lot gi kongen tilnavnet «hårfagre», og som far til både Torv-Einar og, ifølge sagaene, Gange-Rolv, den tradisjonelle norske identifikasjonen av Rollo i Normandie. Gange-Rolv knyttes igjen til den normanniske linjen som fører frem til Vilhelm Erobreren (død 1087), som er stamfar til det meste av det britiske kongehus.

Når denne strukturen tas på alvor, blir Tora Torsteinsdatter Galge langt mer enn en anonym mor i et slektsskjema. Hun blir det punktet hvor flere av de største nordiske linjene møtes: Arnungane, Hårfagre-tradisjonen, Mørejarlene, Orknøysporet og i min metastudie også den videre normannisk-britiske kongelinjen, for hele Europa. Det er derfor jeg gir henne førsteplassen. Tora Torbergsdatter fødte kongesønner; Tora Torsteinsdatter Galge fødte slekten som gjorde det mulig.

3. Hvorfor Tora Torbergsdatter likevel ikke er nummer én

Dette er ikke en nedvurdering av Tora Torbergsdatter. Tvert imot: hun var en enestående skikkelse. Offentlige kilder viser at hun var datter av Torberg Arnesson, at hun levde i et fast forhold til Harald Hardråde, og at hun ble mor til både Magnus Haraldsson og Olav Kyrre. Gjennom henne kom Giskeætta direkte inn i det norske kongehuset. Det er storhet.

Men det er ikke den største storheten. Tora Torbergsdatters ære ligger i at hun førte Giske opp til kongedømmet i Norge. Tora Torsteinsdatters ære ligger i at hun bar frem hele den søskenkretsen som gjorde Giske til en rikspolitiske kraft i første omgang. Den ene står på toppen av treet. Den andre står ved roten. Når spørsmålet er hvem som skal ha den høyeste æren, er det derfor ikke nok å se på det mest glitrende kronøyeblikket. Man må se på det mest grunnleggende kvinneleddet.

4. Ingebjørg Finnsdatter Giske – kvinnen som bar Giske ut over Nordsjøen

Etter Tora Torsteinsdatter Galge kommer også et annet barnebarn; Ingebjørg Finnsdatter Giske. Her er de offentlige kildene usedvanlig sterke. Store norske leksikon opplyser at Finn Arnesson og Bergljot hadde datteren Ingebjørg, at hun først ble gift med Torfinn Sigurdsson, jarl av Orknøyene, og deretter med Malcolm 3. Canmore (ca. 1031–1093) av Skottland. Videre viser offentlige kilder at hun og Torfinn fikk sønnene Pål Torfinnsson (1050–1098) og Erlend Torfinnsson (død 1098), som styrte Orknøyene, og at Duncan 2. (død 1094) var sønn av Malcolm III.

Dette er enormt. Med Ingebjørg går Giskeætta ikke bare inn i én ny forbindelse, men i to riker samtidig: Orknøyene og Skottland. Hun blir dermed ikke bare en stormannsdatter, men en nordsjøisk dynastisk nøkkelfigur. Offentlige kilder viser også at Pål og Erlend i begynnelsen styrte under morens formynderskap, og at de på begge sider var bundet til kongehus og stormannsætter. Ingebjørg var altså ikke bare mor; hun stod i et faktisk maktpunkt.

Det er derfor jeg som forsker og forfatter plasserer henne over Tora Torbergsdatter. Tora Torbergsdatter gav Giske to norske kongesønner. Ingebjørg Finnsdatter førte Giske ut i Orknøyjarledømmet, inn i Skottlands kongehus, og videre – i min metastudie – inn i den lange britiske og europeiske kongeverdenen. Den ene gjorde Giske kongelig i Norge. Den andre gjorde Giske internasjonal.

5. Ingebjørgs etterkommere i min metastudie – frå Skottland til Magna Carta og Windsor

På det allment dokumenterbare planet stanser de åpne standardkildene ved dette: Ingebjørg var gift med Torfinn og Malcolm, hun var mor til Pål og Erlend i Orknøyene, og Duncan II var sønn av Malcolm III. Men i Jarle Johansens dokumenterte metastudie, slik den er lagt frem i hans King David Legacy-serie, stopper ikke denne linjen der. Tvert imot begynner den der å åpne seg for fullt.

I min dokumentasjon går én linje fra Ingebjørg videre gjennom sønnen Malcolm MacHeth mac Malcolm, Earl of Ross (1064–1168), videre inn i Ross-slekten, videre til Magna Carta-baroner, og derfra inn i senere engelske stormanns- og adelslinjer frem til Catherine Middleton (1982– ), nå prinsesse av Wales. Denne linjen er viktig i mitt helhetsbilde, fordi den viser at Ingebjørg ikke bare er et nordisk navn i skotsk høymiddelalder, men en kvinne som i min forskning føres helt frem til den moderne britiske kongefamilien.

En annen linje går, i mitt materiale, fra Duncan II av Skottland (ca. 1060–1094) videre inn i middelalderlige engelske adelsslekter, blant annet de Lucy, Moulty og Harrington, og derfra videre til Sir Thomas Grey, 1st Marquess of Dorset (ca. 1455–1501). Fra denne grenen følger vi to senere konge- og adelslinjer frem til Diana Spencer (1961–1997) og dronning Elizabeth II (1926–2022). Poenget er ikke bare at “noen kongelige” kan knyttes tilbake til Ingebjørg; poenget er at store deler av den britiske høyadelen, Magna Carta-kretsen og de moderne kongehusene i min metastudie samler seg tilbake i Giske-Hårfagre-linjen.

Det er også her min boktittel får sin fulle mening: The Legacy of King David: A Metastudy of the Ancestries of European Royals. I min fremstilling som er en verdenssensasjon litterært sett er det ikke bare slik at enkelte britiske kongelige kan kobles til Giske. Det er langt større: hele Europas kongelige kretser føres i dokumentasjon tilbake til Giske-Hårfagre-ætta, og derfra videre til de bibelske kongelinjene. Dermed blir Ingebjørg Finnsdatter ikke bare en skotsk dronningeskikkelse, men en nøkkel til å forstå hvordan nordisk og bibelsk kongeslekt i mitt arbeid går sammen i ett langt historisk mønster.

Kunsten å se de store linjer, det store bildet, er ikke alle forunt. Jeg er takknemlig Gud gav meg det talent.

6. Den bibelske begrunnelsen for hvem som skal ha æren

Her kommer den bibelske målestokken inn. For hvis spørsmålet er hvem som skal ha den høyeste æren, er ikke svaret nødvendigvis den som var mest synlig i sagaene. Den bibelske tanken spør dypere: hvem bar septeret, hvem bar løftet, hvem bar linjen? Første Mosebok 49:10 knytter septeret til Juda, mens Første Krønikebok 5:2 skiller mellom herskerlinjen og førstefødselsretten. Og i Andre Samuelsbok 7:12–16 gis David det store løftet om en varig trone, et løfte som i Lukas 1:32–33 føres videre inn i den messianske kongelinjen.

I den rammen blir ære ikke bare et lokalt spørsmål om hvem sunnmøringer har likt best å løfte frem. Det blir et spørsmål om hvem som faktisk bar frem den største historiske frukten, og æren for kristenretten bragt til alle verdens land. Det tok 1000 år å bygge opp den tillit nordens folk hadde i verden, jeg vet det, jeg har vært uteseiler hele livet. Det tok bare noen få tiår av dagens herskere og degenererte politkerkaste å ødelegge det hele.

Dronning Victoria av det Britiske Samveldet (1819-1901) var svært stolt av sin direkte linje til Judah, både Perez og Zerah, hun hadde folk som utarbeidet slektstavler for seg, om Israelittene (de «tapte» stammer av Israel) som ble tatt til fange av Assyrerne 730 år før Jesus sin tid, og fikk sin exodus derifra og med hva vi vet idag, bygget Europa. Odin var for oss i vår utvandring fra Kaukasus som Moses var utifra det Egyptiske fangenskapet. Hun har et stort antall linjer til Arnungene og Hårfagre på begge sider. Helblods.

I min forskning er svaret da klart: Tora Torsteinsdatter Galge må få førsteplassen, fordi hun står ved roten av den Arnunge-klyngen som bærer videre hele Giskeslekten, med Finn, Torberg og de senere forgreningene. Ingebjørg Finnsdatter må få andreplassen, fordi hun fører denne linjen ut i Orknøyene, Skottland, Magna Carta-kretsen og de senere britiske kongelige, og fra der hele verden i form av The Commonwealth. Tora Torbergsdatter kommer først deretter: stor, ærerik og kongelig — men ikke størst.

Det er nettopp dette den eldre britisk-israelittiske litteraturen også kretset om, slik den er kjent gjennom bøker som Judah’s Sceptre and Joseph’s Birthright: av John Harden Allen skillet mellom kongeverdigheten, fødselsretten og de historiske nasjonslinjene. I mitt arbeid blir denne gamle problemstillingen ført inn i et nordisk materiale og tilspisset med Giske som sentrum. Resultatet er at spørsmålet om kvinnelig storhet i Giskeætta ikke lenger kan besvares bare med vane og lokal tradisjon. Det må prøves mot slektens fulle historiske rekkevidde.

7. Konklusjon

Den vanlige fortellingen gjør Tora Torbergsdatter til den store heltinnen i Giskeætta. Slaget om kristenretten stod ikke bare på Stiklestad, det stod i hele verden. Denne teksten utfordrer det bildet. Ikke for å ta noe fra henne, men for å gi æren rett. Etter min dokumenterte forskning må førsteplassen gå til Tora Torsteinsdatter Galge (Giske), fordi hun er den dypeste kvinnelige kilden i Guds skapelsesverk til hele Arnunge-kretsen, med Finn og Torberg som to toppfigurer i samme søskenmakt. Andreplassen må gå til Ingebjørg Finnsdatter Giske, fordi hun førte Giskeætta ut i Orknøyene, inn i Skottland, og videre — i min metastudie — inn i Magna Carta-baronenes verden og frem til de moderne britiske kongelige, og vestover.

En annen artikkel skal vi vise at en annen viking av vår slekt bar den samme kristenrett østover; Rurik, grand Duke of Kiev. Forfader for Romanovene, som styrte tidligere Novgorod og Kievevan Rus tilsammen ble kulturriket RUS-land inntil 1918 da det ble knust av de ateistiske gudløse kommunistiske bolsjevikene under jødisk ledelse og avkristnet > Sovjet Unionen, RUS betyr «Scandinav», the RUS-People, med et annet ord «Varangians». Nå undergår Vesten samme skjebne som Øst Europa da, av samme årsak, har forkastet Gud.

Gjengis Khan : «Hvis dere ikke hadde begått store synder, ville ikke Gud ha sendt en straff som meg over dere.»

Aleksandr Solzhenitsyn: «Etter femti års studier om den russiske revolusjon, har jeg bare en forklaring; Menneskene glemte Gud, det var hvorfor dette skjedde»

Slik blir konklusjonen både historisk og profetisk. Tora Torbergsdatter var den mest synlige. Tora Torsteinsdatter Galge var den viktigste. Og Ingebjørg Finnsdatter var den mest verdenshistoriske. Det er de tre store kvinnene. Men bare to av dem står over den vanlige sunnmørske heltefortellingen: Tora Galge som roten, og Ingebjørg som grenen som nådde lengst.

Det britiske verdensriket og seinare Commonwealth må ikkje berre lesast som erobring, men som berebølgja av ein større kristen sivilisasjonstanke: å gå ut i verda med lov, orden, tru og kultivering, i lydnad mot Kristi bod om å gjere alle folkeslag til læresveinar.

Britisk Magna Carta og US Bill of Rights vart då ikkje berre engelsk-amerikanske tomme ord, men politiske vern mot tyranni — bolverk reist for å hindre at statsmakta åt opp mennesket, eigedomen og samvitet. Sjølv kongen skulle stå under lova. Ingen jordisk drott fekk lenger herske som heidensk despot etter sitt eige hovud. Dette er den same ånda som alt låg i den nordiske kristenretten frå Gulatinget i 1024, og som vart stadfesta med sverd og blod ved Stiklestad i 1030:

«Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han vere vår ven og vi hans vener og Gud vere ven åt oss alle.»

Der ligg heile den kristne samfunnsorden samla: landet skal vere bygd, folket skal leve i fred, kongen skal haldast ved helse — men alle står under Gud. Det er dette som skil kristen rett frå heidensk maktvilje: leiaren skal vere tenar, ikkje herre; lova skal verne mennesket, ikkje knekke det; eigedomsretten skal tryggje fridomen, ikkje opphevast av staten. Når denne ordenen fell, kjem forbanninga: staten veks, mennesket minkar, og tyranniet tek på seg lovas kappe.

Den nordiske arven og eksemplet var å vise verden hvordan et helt folk bygger nasjoner på kristne prinsipper, lyset fra Norden. Mange gjør sitt beste for å ødelegge det eksempel idag.

1.
Der Guds lov fell, tek tyranniet til.

2.
Når Kristus ikkje lenger er drott over lov og land, tek avgudane staten i eige.

3.
Eit folk som vrakar Guds orden, vil til slutt bli styrt som trellar av mennesker.

Det var en liten domstrilogi til slutt: først prinsippet, så den åndelige årsaken, så den historiske konsekvensen.