Jacob Preben Pedersøn Ibsen (1536-1633) må ikke leses som en tilfeldig embetsmann i en støvete fortid. Han må leses som en mann innsatt i en orden – en kristen, slektsbåren og historisk orden – der jord, ætt, ansvar, tjeneste og ledelse hang sammen. Og nettopp derfor er det så avgjørende at han var forvalter av Giskegodset. For dette var ikke et hvilket som helst gods. Dette var Giske. Dette var Giskeættens gamle sentrum. Dette var et sted der blodslinjer, maktlinjer og historielinjer møttes. [a][d]

Hva jeg vil vise er at står vi i våre forfedres verdier og ånd, så bygger vi nasjon på fjellgrunn, om ikke blir alt forgjengelig, på sandgrunn, derfor sa de kloke grunnlovsfedrene i 1814 at politikere er fri å endre lovens bokstav, men ikke dens ånd. De har forbrutt seg mot det og Kristenretten som Giskeætta bidro i stor grad å få gjennom på Stiklestad i år 1030 og Gulatinget i 1024 som denne nasjonens ånd, som nå er ulovlig endret. Hverken konge eller politikere bryr seg synderlig om Guds Lov som styrer dem i kristent system idag. De kjører på med sitt herodiske babylonske system.

Når historien forteller at Jacob Preben Pedersøn var forvalter av Giskegodset, da må det ikke leses som et administrativt sammentreff. Det må leses som tegn på at de visste hva de gjorde. Det fantes fremdeles en rest av gammel visdom i riket. Man satte ikke fremmede, rotløse og uforpliktede menn til å forvalte det som bar folkets og landets dype historie. Man satte inn menn som hadde forbindelse, bakgrunn, krets, dannelse og tillit.

Slik skal også Bibelens tenkes når den taler om ledelse: «Den som hersker over mennesker med rettferd, som hersker i Guds frykt, er lik morgenlyset når solen går opp» (2 Sam 23:3–4). Den bibelske leder er ikke en rovfugl over folket, men en rettferdig hyrde under Gud. [a]

Det er her Giskeætten må inn som hovednøkkel. Giske var hovedsetet for en av Norges største og eldste stormannsætter. Dette er ikke bare lokalhistorie; det er norsk grunnhistorie. Gården, kirken, jorden, ætten – alt dette vitner om at Giske ikke bare var et bosted, men et sentrum for makt, ansvar og slektslig kontinuitet. [d] Men Giske levde ikke bare i middelalderen. Giske levde videre i slektslinjer, i inngifter, i ettermæle, i godsforvaltning og embetsstand, i dens ætts åndelige grunnlag, lever i beste fall videre i deres avkom. Og det er i dette lyset Jacob Preben Pedersøn trer frem. [a]

Jacob arbeidet i sin ungdom for Henrik Gyldenstierne. Det er i seg selv talende. For Henrik Gyldenstierne er etter vår kunnskap også Giskeslekt på sin farsside, og mest sannsynlig også på sin morsside. Videre er Henrik gift med Anna Munk, og hennes lange Munk-linje går tilbake til Tora Tobergsdatter Giske og dermed inn i selve Giskeættens blod. Deres sønn, Knud Henriksen Gyldenstierne, blir dermed Giskeætt på begge sider. Dette er ikke smått. Dette er ikke tilfeldig. Dette er slektslig kretsløp. Dette er en gammel nordisk virkelighet: de store slektene giftet seg inn i hverandre, bevarte blodet, holdt jorden samlet og lot embete, eiendom og ansvar gå i hender som kjente både ætten og landet. Vi giftet oss alltid med hverandre, – og det sier mer om Norges sanne makthistorie enn mange moderne lærebøker. [a]

Her blir Jacobs tjeneste hos Henrik Gyldenstierne avgjørende. For i et moderne, historieløst blikk reduseres dette til en karrierepost. Men i et sant genealogisk og kristent historiesyn er det noe langt mer: et tegn på at Jacob fra ung alder befant seg inne i de kretser hvor gammel ætt, høy kultur, politisk dømmekraft og historisk hukommelse ennå levde. Han ble ikke formet i et massesamfunn. Han ble formet i en orden. [a][b]

Karriereløpet hans viser det samme. Ifølge opplysningene vi her bygger på, og slik det også fremgår i slektsmaterialet, gikk han fire år på skole i Viborg fra han var tolv år gammel. Så tjente han Henrik Gyldenstierne på Vitskøl kloster i to år, Jytte Podebusk i ett år, Axel Wiffert på Riberhus i tre år, studerte deretter i Lübeck i tre år, tjente borgeren Henrik Gøysebeer i Rostock i fem år, var hos Jørgen Bildes fogd i Malstaherre i Blekinge i to år, var hjemme til farens død, tjente Hans Offesen i Trondheim, Jacob Huitfeldt (ikke sjekket ennå, men familie navnet er Giskeætt) og siden Christian Friis (Giskeætt, ikke sjekket ennå, men familie navnet er Giskeætt), før han ble forvalter over Romsdals len, fogd over Romsdal, forvalter over Giske gods i fjorten år, fogd over Sunnmøre, fogd over Romsdal igjen og til slutt lagmann i Trondheim og Jemtland. [b][c]

Dette er ikke et tilfeldig liv. Dette er en herdet, prøvet, skolert og innviet mann. Dette er en mann som er lært opp til å bære ansvar. Og her ligger også den bibelske linjen: Kongen i Israel skulle ikke opphøye seg over sine brødre, men være bundet til Guds lov, lese den og frykte Herren, «så hans hjerte ikke opphøyer seg over hans brødre» (5 Mos / Deut. 17:18–20). Det er dette prinsippet vi ser glimt av i den gamle orden: lederskap som plikt, ikke selvguddommeliggjørelse; embete som tjeneste, ikke rovdrift; myndighet under Gud, ikke makt frigjort fra Gud. I embetet er de Gode Hyrder av folket de er satt tjene, ikke onde herodiske herskere. Det gjorde vår kristne adel av Giskeætt i tusen+ år.

Når Jacob Preben Pedersøn så blir satt til å forvalte Giskegodset, står vi dermed ikke overfor en praktisk ansettelse, men et historisk tegn. En mann som etter våre opplysninger stod i Giskeslektens krets, ble satt til å forvalte selve Giske, den største privateide eiendom gjennom tidene i Norge, utenom kronen og kirken sine. Det passer. Det henger sammen. Det bærer mening. Forvalteren var ikke løsrevet fra det han forvaltet. Han stod i kontakt med det. Han stod i en linje til det. Han representerte ikke et fremmed byråkrati over folket, men en orden hvor den som styrte, også hadde bånd til jord, slekt, region og historie. [a][c]

Og her kommer den kristne kontrasten frem med voldsom styrke. For Kristus selv sa: «Dere vet at folkenes fyrster hersker over dem, og stormennene bruker makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, skal være tjeneren deres» (Matt 20:25–28; jf. Mark 10:42–45; Luk 22:25–27). Dette er selve dommen over hedensk herskermakt. Hedningen hersker ovenfra. Den kristne leder tjener nedenfra. Til fordel for «fårene», ikke seg selv. Hedningen bruker menneskene som materiale. Den kristne hyrde bærer dem som ansvar. Hedningen bygger et system for sin egen storhet. Den kristne leder vet at han selv står til regnskap for Gud.

Derfor er poenget både historisk og profetisk: Det var kloke menn den gangen, ikke som de fleste som i dag sendes til Oslo for å herske over folket. I dag ser vi det Kristus advarte mot. Vi ser fyrster som hersker, stormenn som bruker makt, maktmennesker som lever over folket, av folket og mot folket. De kaller det demokrati, men det ligner ofte mer på hedenskapets gamle hovmod: herskermakt uten offer, autoritet uten tjenersinn, styring uten gudsfrykt. Men Skriften er knusende klar: «Ve dem som gir urettferdige lover, og dem som skriver ut undertrykkende forskrifter» (Jes / Is 10:1–2). Og igjen: «Når de rettferdige blir mange, gleder folket seg, men når den ugudelige råder, sukker folket» (Ordsp / Proverbs 29:2).

Dette er ikke bare moralpreken. Det er historisk tolkning. For i Jacob Preben Pedersøns liv ser vi rester av en eldre norsk orden som ennå var preget av kristen tenkning om myndighet. Ikke fullkomment, ikke syndfritt, men annerledes. Langt annerledes. Langt sunnere. Langt mer organisk. Langt mer forankret. Den gamle ledelse hadde svakheter, men den var ikke bygget på den moderne løgnen om at enhver rotløs karrierist kan sendes inn for å styre et folk han ikke tilhører, en jord han ikke kjenner, en ætt og en ånd han ikke er bundet til og en Gud han ikke frykter.

Dette ser vi også i slektsfortsettelsen. Jacobs sønn Petter Jacobssøn Falch oppgis som forvalter over Tøndel-godset i Hemne, fogd på Helgeland fra 1618 og fogd i Romsdal i 1621, og gift med Anne Jonsdatter Benkestokk. Her fortsetter den samme store norske linjen: Falch, Benkestokk, Smør, Giske – slekter som ikke bare er navn i et arkiv, men blodårer i Norges historiske kropp. Datteren Kirsten Pettersdatter Falch står etter min forskning på morssiden inne i Benkestokk/Smør-linjen og dermed i Giskeættens videre sfære. Jesper Hansen Rickert, gift med Margrete Falch, føyer seg videre inn i dette embets- og slektsnettet. Alt dette peker i samme retning: Giske var ikke død. Giske fortsatte i slekt, i jord, i embete og i maktbærende familier. [a]

Her blir også navnet «Baat» eller «Bååt» mer enn en kuriositet, den svenske slekten Jacob kommer fra. Det blir nesten et slektslig symbol. Kun Giskinger som kan finne på slikt familienavn, og det er sagt med både glimt og dyp alvor. For slike navn bærer kyst, sjø, ferdsel, høvdingskap og identitet i seg. Etter min forskning og  opplysninger gikk dette som svensk slekt fra Jönköping i ti generasjoner gjennom Jacobs mor Anne, som giftet seg med far til Jacob, Peder Ibsen, før linjen senere ble Falch i Norge. Også dette sier noe viktig: slektene bytter navn, flytter grenser, går over riker og landskap, men den indre historiske substansen og ånden lever videre i dem, om barna deres oppdras tilsvarende, og ikke blir «fortapte sønner og døtre» på vidvanke i verden. [a]

Og så kommer det nære og jordfaste spørsmålet, som i virkeligheten er dypt historisk: Hvor bodde de? Hvilket hus bodde de i? Når Jacob Prebens sønn Sævald Jacobsen Falch oppgis å være født på Giske i 1585, og flere barn ellers også knyttes til Giske i slektsmaterialet, da er dette ikke bare en genealogisk notis. Det antyder at Giske faktisk var hjem, ikke bare embetssted. [a][b] Dette betyr noe. For historien består ikke bare av titler, men av stuer, tun, fødsler, hustruer, barn, måltider, bønn, jord og daglig liv. En slekt lever ikke i et segl; den lever i et hus. Og spørsmålet om hvor på Giske denne familien bodde, er derfor ikke romantikk, men ekte historisk gransking.

Slik blir også Giskegodset noe mer enn en økonomisk størrelse. Det blir et hellig historisk rom. Ikke hellig i katolsk overtroisk forstand, men hellig i den protestantiske forstand at Gud setter slekter, landemerker og ansvar i historien: «Han lot dem bo i sine fedres land» (Jer 3:18), og «Han fastsatte de fastsatte tider og grensene for deres bosteder» (Apg / Acts 17:26). Land, slekt og kall er ikke tomme størrelser i Bibelen. De er del av Guds styre i historien. Derfor blir Giske heller ikke bare eiendom. Giske er arv, kall, prøve og ansvar.

Giskeætta bestod den prøven på Stikelstad, tross Kalc Arnesson svik, de andre  Arnungane vant; Torberg, Finn, Arne, Ragnhild. Fordi de hadde Gud på sin side, de underla seg en overlegen makt, ikke motarbeidet den (selv Kalv angret seg siden)

Hitterslekt oppgir at Jacob døde i Trondheim 3. september 1633 og at gravsteinen over ham og hans hustru Margrete Petersdatter beskrev ham som «ærlig, vis och völforstandige mand Jacob Persøn, fordum lagmand i Trondhiem». [b] Det er en vakker formulering. Men også den må leses rett. En slik heder er ikke bare et menneskelig ettermæle; den peker mot et liv som ble vurdert som klokt, hederlig og forstandig. Og nettopp slike ord er bibelske lederord. For Skriften priser ikke først og fremst den glimrende, den moderne, den effektive eller den glatte, men den vise, rettferdige og gudfryktige. «Begynnelsen til visdom er frykt for Herren» (Ordsp / Proverbs 9:10). Uten denne frykten blir makt bare en polert form for hedenskap.

Og det er her dette essayets spydspiss står. Jacob Preben Pedersøn viser oss et eldre Norge – ikke perfekt, men ordnet. Ikke syndfritt, men forankret. Ikke egalitært i moderne forstand, men bundet av plikt, tro, slekt og jord. Et Norge der ledelse fortsatt kunne forstås kristent. Et Norge der den som styrte, ikke uten videre stod over folket, men var satt til å tjene under Gud. «Vokt Guds hjord … ikke som herrer over dem som er blitt betrodd dere, men som forbilder» (1 Pet 5:2–3). Dette er kristen ledelse. Dette er det motsatte av hedensk herskermakt.

Derfor er Jacob Preben Pedersøn viktig. Ikke fordi han bare fyller en rad i et slektsregister. Men fordi han viser at Giskeættens historiske kraft ikke forsvant da sagaene stilnet. Den levde videre i embetsmenn, i godsforvaltere, i Falch-linjer, i Benkestokk-forbindelser, i Gyldenstierne- og Munk-samband, i barn født på Giske, i jord som ble forvaltet av menn med tilknytning til det de forvaltet. [a] Han står som et vitnesbyrd om en gammel orden der slekt og ansvar ennå hørte sammen.

Og mot dette står samtiden som en anklage mot seg selv. For vår tid tåler ikke tanken på at ledelse skal være bundet av ætt, ansvar, jord, historie og gudsfrykt. Den foretrekker administratoren fremfor forvalteren, teknikeren fremfor hyrden, karrieristen fremfor tjeneren. Men Kristi ord står fast, og de dømmer hver tid: «Slik skal det ikke være blant dere» (Matt 20:26). Når herskerne blir hedninger, selv om de taler norsk, da er ikke problemet først politikk, men frafall.

Jacob Preben Pedersøn står derfor igjen som mer enn en lagmann, mer enn en fogd, mer enn en godsforvalter. Han står som en Giskeslektens mann i embete – et glimt av et Norge der ledelse ennå kunne tenkes kristent, slektslig og tjenende. Og nettopp derfor bør han ikke reduseres til embetshistorie. Han bør gjenreises som tegn: et tegn på at våre forfedre forstod noe vi nesten har mistet fullstendig – at den som skal styre mennesker, først må være bundet av Gud, av rettferd og av tjeneste.

Kilder brukt

[a] Mine egne genealogiske og historiske opplysninger brukt som bekreftede premisser for essayet.
Brukt gjennom hele artikkelen for slektslinjene, Giske-tolkningen, forbindelsene Gyldenstierne–Munk–Tora Tobergsdatter Giske, Bååt/Falch/Benkestokk/Smør, og hovedtesen om Jacob Preben Pedersøn som Giskeslektens mann i embete.

[b] Hitterslekt, personside for «Jacob Preben Pederssøn».
Brukt for karrierelisten, skolegangen, tjenesteforløpet, opplysningene om forvalter over Giske gods i 14 år, gravstedet, gravsteinsinnskriften, og barna oppført som født på Giske.

[c] Lokalhistoriewiki, «Jacob Pedersen (1536–1633)».
Brukt for oversikten over embetskarrieren, fogd- og lagmannsfunksjonene, bestallingen i 1609 og avskjeden i 1623.

[d] Store norske leksikon, «Giskeætten».
Brukt for bakgrunnen om Giskeætten som norsk stormannsætt og Giske som hovedsete.

Bibelsitater brukt i teksten: 2 Sam 23:3–4, 5 Mos 17:18–20, Matt 20:25–28, Mark 10:42–45, Luk 22:25–27, Jes 10:1–2, Ordsp 29:2, Jer 3:18, Apg 17:26, Ordsp 9:10, 1 Pet 5:2–3.