En tenkt dag på Gulating, år 1024. Et høytidelig, fiktivt essay om de menn tilknyttet Giske-Hårfagre ætten som mest sannsynlig stod omkring kristenrettens fødsel.
Forord
Det som følger, er en skjønnlitterær rekonstruksjon. Vi har ingen bevart deltakerliste fra tingmøtet i 1024, og vi kan derfor ikke vite sikkert hvem som stod på sletten, hvem som satt nær kong Olav Haraldsson, og hvem som mumlet motstand ute i randen av tingringen. Men offentlige kilder gir et rimelig grunnlag for sannsynlighet: Olav Haraldsson og biskop Grimkjell er de sikre hovedskikkelsene; Bjørn Stallare er den tydeligst navngitte verdslige støttemannen på tinget; Finn Arnesson og Torberg Arnesson fremstår som svært sannsynlige pro-kongelige stormenn; Erling Skjalgsson er vanskelig å tenke seg utenfor et så avgjørende vestlandsting; og Kalv Arnesson og Tore Hund er sentrale fordi deres senere handlinger viser hvor dypt striden om Olavs styre og kristningsverk gikk, helt inn i familie relasjonene. Moster-prosessen i 1024 beskrives i moderne forskning som et ting der konge, biskop, bønder og lokale stormenn forhandlet fram et grunnlag for kult- og rettsendring i samfunnet.
FAKTA: Kristenretten bygde på at loven skulle verne borgerne, binde makten og holde landet bygd under Gud: herskeren skulle være tjener, ikke herre over retten, og kongen sto selv under loven. Han var satt der under Guds lov, å tjene borgerne, tjener prinsippet til Kvitekrist nedfelt i Matt. 20:25–28, 1 Peter 5:2–3 , ikke være deres hersker som i det herodiske prinsipp. I denne forståelsen skulle domstolen verge folket mot vilkårlig kongemakt og statsmakt, ikke bli deres redskap.
Derfor stod striden om kristenretten ikke bare om Norge i 1024–1030, men om en rettsorden til velsignelse langt utover landet, hele verden etter hvert. I forfatterens dokumenterte forskning er det nettopp menn i direkte ættelinje fra Giskeætta som senere stod bak både den britiske Magna Carta-tradisjonen og langt senere den samme frihetslinjen som munnet ut i Bill of Rights: en orden der loven står over herskeren, privat eiendomsrett vernes, og individet beskyttes mot for sterk statsmakt. Slik blir Gulatings kristenrett ikke bare norsk forhistorie, men et tidlig uttrykk for den samme kristne frihetsarven som siden preget den engelsktalende verden, vesten og den arv vesten gav til resten av verden.
I. Tingvollen og havet
Det var en dag av salt, skyer og uro.
Vestlandsluften lå tung over tingvollen, som om havet selv hadde krøpet inn på sletten og lagt seg som en usynlig hinne over mennene som stod samlet. Ingen visste ennå hva ettertiden ville kalle denne dagen. Ingen visste at ord som ble sagt her, siden skulle sies med andakt, med vrede, med ærefrykt eller med hat. Men alle kjente vekten av det som nærmet seg.
For dette gjaldt ikke bare tro. Det gjaldt lov. Og når loven forandres, forandres landet. Gud bestemmer ånden til enhver tid, loven må følge den opp og voksne, eller følge Kalv og Tore Hunds oppskrift og gå under. Heldigvis vant Torberg og Finn. Til velsignelse for hele verden, for striden om kristenretten stod ikke bare om Norge på Stiklestad. Kristenretten på Gulatings prinsipper inspirerte Giskeættens menn jeg har avdekket som stod bak både for britiske Magna Carta og lang senere USA’s «Bill of Rights».
Kongen stod der ikke som en mann blant menn, men som en vilje, under Guds Lov frå Gulatinget i 1024, og som vart stadfesta med sverd og blod ved Stiklestad i 1030, dette er § 1, formålsparagrafen for alt annet:
«Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han vere vår ven og vi hans vener og Gud vere ven åt oss alle.»
Olav Haraldsson var ennå ikke den hellige. Han var heller ikke den falne. Han var den levende kongen, hard i nakken, knapp i ord, drevet av den overbevisning at et rike ikke kunne samles om det ikke også bøide kne for én Gud og levde under én rett, et splittet norsk hus kan aldri stå (Matt 12:25, Mark 3:25, and Luke 11:17). Ved hans side stod Grimkjell, biskopen, den lærde og den målbevisste, mannen som ikke svingte sverd, men ord, og som forstod at den som gir et folk en ny tro, også må gi det en ny lov. Bjørn Stallare, kongens hirdstyrer, stod nær og så ut over bøndene, som en mann som allerede hadde bestemt seg for at denne dagen ikke skulle gli ut i tom mumling og tingsurr. Bjørn er i kildene den tydeligst navngitte verdslige støttemannen for Olavs sak på tinget under innføringen av kristendommen.
Litt lenger ute stod menn som ikke behøvde å rope for å bli hørt.
Finn Arnesson Giske, den trofaste.
Torberg Arnesson Giske, den seige.
Kjetil Kalv fra Ringnes, ung nok til å være på vei opp, nær nok kongen til å være verdt å regne med. Kildene tegner alle tre inn i Olavs krets, og for Kjetil vet vi også at han i 1024 giftet seg med kongens halvsøster Gunnhild.
Og et sted der ute, blant de mektigste, må man tenke seg Erling Skjalgsson på Sola, Torbergs svigerfar — Ragnhilds far, den gamle vestlandshøvdingen, han som var for stor til å overses og for tung til å flyttes. Ingen bevart liste sier at han var der. Men om et ting på Vestlandet skulle binde landet til ny rett, ville det være underlig om den mektigste mannen på Sørvestlandet ikke i det minste var nær prosessen, ved egen kropp eller ved sitt ord.
Vi lar også, i denne tenkte rekonstruksjonen, to menn stå fram som ennå ikke fullt ut var blitt det de senere skulle bli: Kalv Arnesson Giske og Tore Hund. Historisk vet vi at Kalv først stod blant Olavs støttespillere, men senere ble en av lederne i motstanden; Tore Hund ble på sin side en av hovedmennene mot kongen fram mot Stiklestad. Derfor er de, i en fiktiv gjenreisning av striden, de rette menn å la tale mot.
Er du interessert i slekstsbøker, finner du dem i min bokhandel her:
II. Kongens sak
Da tinget var satt, og den første mumlingen hadde lagt seg, steg Grimkjell fram.
Han talte ikke som en skald, men som en mann som visste at lov må være klarere enn sang. Han talte om barn som ikke lenger skulle settes ut. Om treller som ikke bare var gods. Om laugardagen (sabatten) som hellig dag. Om ekteskapets bundethet. Om kirke, dåp, grav og fred. Han talte om at Gud ikke bare krevde offer av mennesket, men vern for mennesket.
Da han var ferdig, trådte Olav fram, og der Grimkjell hadde talt som lærer, talte kongen som herre.
«Dette landet,» lot vi ham si, «kan ikke lenger være et land med mange lover for mange guder. Norge skal være ett rike. Og ett rike må ha én rett. Den rett jeg og biskop Grimkjell legger fram, er ikke bare kirkens sak. Den er rikets sak. Den skal verne de små mot de store, de svake mot de sterke, og den skal sette også høvdingen under loven.»
Det gikk en bølge gjennom tinget. Ikke fordi ordene var vakre, men fordi mennene der forstod hva de innebar. Dette var ikke bare en ny bønn. Dette var en ny målestokk.
Bjørn Stallare steg så frem som kongens verdslige stemme, skarpere, nærmere bøndene, mindre høyt og mer jordnært:
«Dere kjenner nok gamle sedvaner. Men gamle sedvaner har også gamle urettferder i seg. Skal et barn dø fordi faren ikke vil ha det? Skal en mann være rettsløs fordi en annen kaller ham sin? Skal bygda styres av blot, av hevn og av hvem som roper høyest? Kongen vil ikke ta loven fra dere. Han vil gi landet en lov som holder.»
Finn Arnesson nikket alvorlig, mens Torberg stod mørk og taus ved siden av. Man kunne tenke seg at de to ikke trengte å tale ofte; deres blotte nærvær ved kongens side var allerede et innlegg. De kildene vi har, peker nettopp ut Finn som en trofast tilhenger av Olav, og Torberg som en mann som holdt fast ved kongen helt til eksilet og Stiklestad.
Opplandene var etter all sannsynlighet representert, særlig gjennom Kjetil Kalv på Ringnes, som i 1024 ble knytt enda tettere til kongen ved ekteskapet med Gunnhild, Olavs halvsøster. Østlandet var ellers til stede gjennom kongens egen ætte- og oppvekstkrets på Ringerike. For Tønsberg/Vestfold og Sørlandet er representasjonen mer sannsynlig enn dokumenterbar; her mangler vi klare navngitte stormenn som med samme styrke kan føres inn i den indre pro-kristenrett-kretsen
III. Kalv Arnessons motinnlegg
Da kom Kalv Arnesson fram.
Ikke som en opprører. Ikke ennå. Men som en mann som kjente hvor hardt kongens hånd kunne ligge på skuldrene til frie menn.
«Ingen her,» lar vi Kalv si, «tror at dette landet ikke skal ære Kristus. Men når kongen taler om én rett for hele landet, må vi spørre: Er det Guds rett som kommer, eller kongens rett i Guds navn? For vi kjenner alle hvordan det går når en konge vil mer enn fedrene ville. Først kommer boten. Så kommer årmannen. Så kommer inngrepet i gård, handel og hevd. Og til slutt er ikke mannen lenger fri under loven, men bundet under kongens vilje.»
Det var godt sagt. For Kalv måtte tale som en mann med dobbelt blikk: et øye på den nye retten, et annet på makten som bar den fram.
«Kristenretten,» fortsatte han, «må ikke bli et sverd som skjærer gamle bånd i stykker uten å bygge nye. Om kongen vil ha landet kristent, må han også la landet være fritt. Ellers blir denne dagen husket mindre for Kristus enn for tvangen.»
Kalv har et godt poeng. Her lar vi noen bønder nikke, ikke nødvendigvis mot troen, men mot advarselen. Og nettopp der ligger Kalvs historiske troverdighet i en slik scene: han er mannen som ennå kan stå nær, men allerede bære i seg frøet til den senere motstanden. Det er i ettertid klart at han gikk fra støtte til opposisjon og senere ble en av lederne i den siste motstanden mot Olav.
Til Kalvs forsvar skal det sies at han angret å gi kong Olav banesåret, og gjorde sitt beste for å sette Olav sin sønn Magnus den Gode på tronen. Det ryktes at Kalv til og med angret så mye at han ville dra som Jorsalfarer til Jerusalem som bekjennelse og gjøre bot for sine synder.
IV. Tore Hunds ord fra nord
Så reiste Tore Hund seg, Kalv Arnessons svoger, Kalv var gift med Tores søster.
Han var ikke en vestlandsmann. Ikke en mann av denne fjorden. Han kom fra nord, fra Hålogaland, fra de lange kystene der kongens hånd kjentes fjern når været stod på, men tung når korn, skatt og handel ble rørt ved.
«Det er lett,» lot vi ham si, «for menn her sør å tale om rikets enhet, når rikets lange armer ikke alltid når dem med samme tyngde som de når oss. Dere vil ha én tro, én lov, én konge. Men vi i nord har også våre menn, våre bånd, vår ferd og vår gamle rett. Når kongen griper inn i handelen, i skipene, i ferdselsveiene, da er det ikke bare avguder han kjemper mot. Da kjemper han også mot livsgrunnlaget til frie menn.»
Tore Hunds reservasjoner mot en for hard og inngripende kongemakt kan i bibelsk lys ikke uten videre avvises som ugudelige. I mitt indre kjenner jeg dyp forståelse og innsikt i Tore Hunds begrunnelse. Tvert imot advarer Skriften selv mot konger som tar folkets sønner, døtre, jord og tiende og gjør folket til sine tjenere og gjør dem til fattigfranser av skatter og påbud, som Salomon trengte for sine ymse perversiteter (1 Sam 8:10–18), langt ifra sin far David.
Kongen skal ikke opphøye seg over sine brødre, men selv stå under Guds lov (5 Mos / Deut 17:14–20). Når kongemakten blir for tung, splittes også riket, slik det skjedde da folket klaget over det harde åket og skattene (1 Kong / 1 Kings 12:4, 10–14). Får en herodiske konger som Bibelen advarer om, da kan de ødelegge hele nasjonen og utarme folket. Ref. : 1. Samuelsbok / 1 Sam 8:10–18, 5. Mosebok / Deut. 17:14–20, Jesaja / Is 10:1–2, 1. Kongebok / 1 Kings 12:4, 10–14, 1. Kongebok / 1 Kings 21 : Historien om Nabots vingård viser at kongemakt som griper inn i folkets arv og eiendom er under Guds dom. Som Norge idag anno domini 2026.
Ingen på Gulatinget ville ennå ha visst alt det Tore senere skulle bli. Men i denne tenkte scenen får han bære den nordlige motstemmen som senere historisk bryter tydelig fram: motstanden mot kongens inngrep, mot hans menn av lav byrd, mot hans styring over kystaristokratiets liv. Moderne framstillinger av konflikten rundt Stiklestad peker nettopp på slike spenninger: Olavs årmenn, hans inngrep i handelen og hans hardere kongestyre bidro til uvilje blant stormenn som Tore Hund, en fare for deres selvstendighet.
Tore lot blikket gli over mennene og la til:
«Om Kristus skal vinne landet, må han ikke bæres hit som en kongelig tvangsmann. En tro som kommer med lov kan bli sann. Men en lov som kommer med overmakt, kan bli hatet selv når den bærer korsets tegn.»
Det var et dristig ord. Men ingen latter lød. For alle visste at han hadde satt fingeren på den skjulte striden: ikke bare mellom hedendom og kristendom, men mellom gammel frihet og ny kongsmakt. Det Tore Hund ikke visste at det var ingenting som ville sette borgerne friere enn Kvitekrists Lov, den var selve bolverket mot tyranner i landets ledelse, de ble i 1000 år pålagt å være folkets kristne TJENERE, ikke heriodisk-jødiske herskere.
V. Erling Skjalgsson og den vestlige tyngden
Da skal man tenke seg at Erling Skjalgsson, Torberg Arnesson Giske sin svigerfar, eller en mann som talte med hans vekt, lot saken få jord under føttene igjen.
For Erling var ikke mann for løse utbrudd. Han var mann for maktbalanse. Han visste at et rike ikke kunne styres som en løs samling høvdinggårder. Men han visste også at ingen konge i Norge ennå kunne herske som en romersk keiser.
«Landet må ha lov,» lot vi ham si. «Og Kristi tro er kommet for å bli. Men en lov som skal stå, må ikke bare tvinges fram. Den må bæres av dem som skal leve under den. Vil kongen ha kristenrett, må han vinne mennene — ikke bare overvinne dem.»
Det er derfor Erling i en slik fiksjon blir så viktig. Ikke som helgen, ikke som opprører, men som målestokk. Han representerer den vestlandske tyngden som kongen måtte forholde seg til dersom kristenretten virkelig skulle forankres i Gulatings lovrom. At han var en av de mektigste mennene i landet, er sikkert; at han på en eller annen måte må ha vært en faktor i Moster/Gulating-prosessen, er historisk svært rimelig.
VI. Tingets bølge
Så stod de der, disse mennene som ikke visste at de alt var blitt historie.
Olav, som ville samle.
Grimkjell, som ville innprente.
Bjørn, som ville få det vedtatt.
Finn og Torberg, som ville stå ved kongens side.
Kalv, som advarte mot at kongens rett kunne spise friheten.
Tore, som anet at nord ville betale dyrt for sørens ensretting.
Erling, som tenkte i makt og varighet, ikke bare i glød.
Og rundt dem stod bøndene. Uten bøndene ville ikke Giskeætta oppnådd noen ting. En konge og dronning på sjakkbrettet utretter lite alene. Giskeættas menn visste å ta vare på sine menn, det er en grunn til at de fikk bønder til å slåss for seg, som ingen intelligente ville finne på å slåss for hverken Jens Stoltenberg, Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre idag. Bare tanken å skulle slåss for disse gudløse undermålere, er avsindig dumskap. Problemet idag er at herskerne våre har forlatt kristenretten og Gulatingets prinsipper som tjente oss godt i 1000 år.
For uten bøndene var det intet ting. Uten deres samtykke, deres nølende aksept eller deres trette bøying, ble det ingen rett som kunne leve. Det er nettopp slik nyere forskning beskriver hendelsen: ikke bare som en kongelig kunngjøring, men som en forhandling mellom konge, biskop, bønder og lokale stormenn.
Til slutt, i denne tenkte gjenreisningen, er det ikke jubel som avgjør dagen. Det er tyngde. En langsom, alvorlig tyngde. For mennene der forstår at når de gir sitt ord til denne retten, så gir de også ettertiden et nytt Norge. Et Norge i stadig fremgang, til kulminasjonen i vår tid, dets fall, fordi flertallet forlot det som gav dem velsignelsene til å begynne med. De gjorde ingen analyse, «intelligensian» i Oslo strakk ikke til.
VII. Etterklang
Vi vet ikke hvem som faktisk talte. Vi vet ikke om Kalv Arnesson stod på sletten denne dagen, eller om Tore Hund overhodet var der. Men vi vet nok til å ane striden.
Vi vet at Olav og Grimkjell stod bak kristenretten.
Vi vet at Bjørn Stallare førte kongens sak på tinget.
Vi vet at Finn og Torberg ble stående trofast ved Olav.
Vi vet at Kalv senere gikk over i motstanden.
Vi vet at Tore Hund ble en av de fremste motmennene mot kongen på Stiklestad sammen med sin svoger Kalv Arnesson.
Tore Hund og Kalv Arnesson Giske fikk også delvis rett. Hva de advarte om kom til oppfyllelse idag, i 2026 når uretten i domstolene rir nasjonen som en mare, korrupsjonen, perversitetene, syndens forsløsning har blitt «normalen», ikke dens kontroll. Når tjenerne blir herskere. Kristenretten snudd på hodet, opp-ned.
Påsken forteller oss kristne at det i et evighetspespektiv er det faktisk sunnere og tryggere å være offer og bli korsfestet enn å være en av overgriperne. Korrupte dommere som skulle beskytte oss mot dem etter kristenretten, skal dømmes ekstra hardt, siden de beskytter overgriperne istedenfor. De har blitt del av et maktapparat, ikke et bolverk å beskytte borgerne mot det.
Og vi vet at kristenretten ikke kom som et støvfritt dokument fra himmelen, men som et brudd, en forhandling og en maktkamp i et land som ennå ikke hadde bestemt seg for hvilken fremtid det skulle ha. Fremtiden nasjonen fikk, beviser at rette valget ble tatt, det gode alternativ seiret. Vi bør aldri samle Norge i ett rike bak uretten, kun bak Loven, Guds lov, kristenretten.
Derfor er det sannsynlige noen ganger sterkere enn det mekanisk sikre. For sannsynligheten lar oss se menneskene der de stod: ikke som stive navn i en annal, men som menn av ætt, tro, frykt, ære og interesse, samlet omkring en lov som skulle vende Norge fra ættesamfunn mot rettssamfunn, fra gammel sed mot ny orden. Slik kan man, i diktningens form og med kildenes ramme, ane et Gulating der ikke bare troen, men også friheten, makten og fremtiden stod til doms.
Facebook Comments