Artikkelen viser hvordan Giskegodset gjennom nær tusen år ikke ble styrt tilfeldig, men ble båret videre innenfor en slekts- og maktkrets med røtter i Arnungane, Giskeætten og Hårfagre-linjen. Gjennom slektene Bjarkøy, Austrått, Friis, Falch, Hagerup, Holtermann, Strøm, Abelseth og Daae tegnes et bilde av kontinuitet i jord, embete, kirke og politisk innflytelse, som ble Norge.

Mitt påskeevangelium 2026, jeg er stolt av mine forfedre, som nasjon- og sivilisasjonsbyggere. Alt henger sammen med alt. Giskegodset; Norges største privateide eiendom, bortsett fra kronen og kirkene sine.

Som forfatter og slektsforsker vil jeg Jarle Johansen av Giske, av Giskætt både på fars og morside,  argumentere for at disse forbindelsene viser en bevisst videreføring av Giskegodset innenfor samme historiske og genealogiske krets. Artikkelen setter dette inn i en kristen tolkning av norsk historie, der tjenende ledelse, privat eiendomsrett og slektsansvar ses som frukter av Guds orden. Samtidig reiser teksten en skarp kritikk av moderne politikk som et brudd med den eldre norske og bibelske samfunnsforståelsen. Den private eiendomsrett er kun prioritet innen et kristent borgerlig paradigme, i alle andre må den vike for kollektivismen (sosialisme, kommunisme, nazisme, fascisme).

Innledning: Giske var aldri tilfeldig

Det store poenget i norsk historie er ikke at Giskegodset “skiftet hender”. Det store poenget er at det, igjen og igjen, ble holdt innenfor den samme historiske kretsen: den samme ættshukommelsen, den samme ekteskapsstrategien, den samme forståelsen av jord, ansvar og myndighet. Dette er utgangspunktet for meg: Giske må leses som et langt slekts- og forvaltningsløp, ikke som en tilfeldig rekke eierskifter. [a]

Hundrevis og tusenvis av samme slekt har vært delaktig uten å ha vært nevnt her. Får ta en slekt eller to i gangen.

I Bibelen er dette egentlig ikke fremmed stoff. Tvert imot. Fra Stiklestad i 1030 og Gulatingets kristenrett i år 1024 hvor Giske-Hårfagres folk var helt sentrale. Gud binder folk til land, slekt, arv og ansvar. “Du skal ikke flytte grensesteinene” (5 Mos 19:14). Nabots vingård ble ikke et symbol på fri omsetning, men på tyranniets overgrep mot arveretten (1 Kong 21). Og Kristus trekker den skarpeste linjen av alle: “Folkenes fyrster hersker over dem … slik skal det ikke være blant dere” (Matt 20:25–26). Når denne artikkelen leser Giskegodset i en kristen og politisk ramme, er det derfor ikke pynt. Det er sakens kjerne. Hva Gud har bygget, vil gudløse rasere, i vår tid.  [a]

1. Arnungane, Hårfagre og Giske som grunnlinje

For meg Jarle Johansen begynner historien om den lange Giske-linjen i min egen slektshistorie, med arnungene Torberg Arnesson (991–1060), Finn Arnesson (1005–1062) og Arne Arnesson (999–1040) og Kalv, Arnbjørn, Kolbjørn, Aamund og Ragnhild.

I min forskning er Arnungane ikke bare sagafigurer, men direkte bærere av den ættslinjen sentrale for kristenretten på Stiklestad i år 1030 og på Gulatinget i 1024, som senere blir Giskeætt, og samtidig Hårfagre-linje gjennom moren Tora Galgeer en linje til Arnungane, er den også til Hårfagre siden Tora Galge er Hårfagres tippoldebarn. [a]

Åpne kilder støtter den brede rammen rundt dette. Giskegodset ble utviklet av Giskeætten fra 1000-tallet, hovedsakelig på Sunnmøre, og Giske var et av de eldste og tyngste aristokratiske tyngdepunktene i Norge. Også Austrått hører tidlig hjemme i samme stormannssone; åpne fremstillinger fører Austråtts tidlige høvdinghistorie tilbake til Finn Arnessons miljø. Det betyr at Giske og Austrått alt i høy middelalder lå innenfor et felles maktrom. [b][c][d]

Det er her artikkelens hovedtese begynner: Giske ble ikke stort fordi fremmede kom og “forbedret” det. Giske ble stort fordi en gammel høvding- og ættskultur bygde det opp gjennom generasjoner, med odel, ekteskap, troskap og politisk stilling. Når en nasjon står under Guds velsignelse, bygges også eiendom, grenser og arv opp. Når nasjonen velger frafallet, maktstat og omfordeling fremfor Guds orden, brytes dette ned. “Når de rettferdige blir mange, gleder folket seg; men når den ugudelige råder, sukker folket” (Ordsp / Proverbs 29:2). [a]

2. Bjarkøy, Austrått og den ubrutte overføringen

Da den mannlige linjen i Giskeætten døde ut med Nikolas Petersson i 1265, forsvant ikke Giske. Det gikk videre. Åpne kilder opplyser at godset gikk over til Bjarkøyætten gjennom Margrete Nikolasdotter Giske (1222–1307) og ektemannen Bjarne Erlingsson til Bjarkøy og Giske (1250–1313). Deretter gikk Giske videre til Erling Vidkunsson til Bjarkøy og Giske (1291–1355). I min forståelse av lesning er dette avgjørende: ikke et brudd, men en videreføring gjennom samme ættelige krets. Baron Bjarne, Erling og Vidkun er like meget Giskeætt som Margrete er det, om enn ikke rent agnatisk.  [a][b]

Senere kommer Ingerd Ottesdotter Rømer, fru Inger til Austrått (ca. 1475–1555) og hennes mann Nils Henriksson Gyldenløve (ca. 1458–1523) inn som viktige nøkkelfigurer. Min forskning legger til grunn som bevist at begge på sine mor- og farsider går tilbake til Giske-Arnungane-Hårfagre. Åpne kilder bekrefter i det minste den offentlige og historiske vekten: Ingerd Ottesdotter var en av Norges største godseiere, eide Austrått og satt midt i det nordafjelske maktspillet. Austrått var et av de mest berømte herresetene i landet. [a][c]

Dermed er hovedpoenget tydelig: Giske og Austrått må ikke leses som to adskilte fortellinger, men som to knutepunkter i samme gamle norske storættsrom. Det er også derfor jeg insisterer på at “vi giftet oss alltid med hverandre”. Det er ikke en vittighet. Det er en nøkkel til maktens biologi i norsk historie. [a]

3. Christian Friis og Jacob Preben Pedersøn: forvalterbroen

Så kommer det som mange overser: overgangen fra gammel ættsaristokrati til embets- og lensforvaltning var heller ikke tilfeldig. Christian Friis (1556–1616) var lensherre i Trondheims len 1583–1589. Åpne kilder viser at Jacob Preben Pedersøn / Jacob Pedersen (1536–1633) først tjente under Jacob Huitfeldt, deretter som fogd for Christian Friis i tre år, før Friis innsatte ham som forvalter over Romsdals len. Jacob ble siden fogd i Romsdal, forvalter over Giske gods i fjorten år, fogd over Sunnmøre og til slutt lagmann i Trondheim og Jemtland. [e][f]

Etter min forskning er Christian Friis heller ikke løsrevet fra den gamle Giske-aksen. På farssiden deler Friis slektsbakgrunn med forfatteren tilbake til Jens Olufsen Friis til Lundby (født ca. 1320, død etter 1370). På morssiden, via Margrethe Nielsdatter Bild (1508–1571) og Bild-linjen, går Christian Friis etter denne forskningen tilbake til Giske-Arnungane gjennom Tora Torbergsdatter av Giske. [a]

Dette gir tesen et kraftig poeng: Christian Friis er ikke bare en embetsmann som “dukker opp” i kildene. Han står, i min rekonstruksjon, selv inne i samme historiske krets. Og når Jacob Preben Pedersøn så går fra Friis’ tjeneste til å bli forvalter over Giskegodset, ser vi den samme logikken igjen: Giske ble ikke gitt til hvem som helst. De visste hva de gjorde. [a][e][f]

4. Falch, Aspa, Hagerup og Høyer: samme krets, nye navn

Etter min forskning må Falch, Aspa, Hagerup og Høyer leses som videreføringer av den samme Giske-kretsen. For Hans Strøms morsslekt går dette, ifølge mitt arbeid, tydelig frem: hans mor Gunnhild Susanna Hagerup (1687–1764) var datter i Hagerup-linjen, og hennes slekt føres tilbake til Giske både gjennom Melchior Jacobsøn Falch (ca. 1590–1639) og Mille Audensdatter Aspa (1584–ca. 1660), og dessuten gjennom en ekstra Strøm-linje via Maren Mogensdatter Herdal/Herdalinus (1620–1691). [a]

Åpne kilder støtter i hvert fall Hagerup-Falch-kretsen som et reelt sosialt nettverk. Eiler Hagerup den eldre (1685–1743) var biskop i Trondheim. Hans Hagerup (1717–1781) ble senere adlet som Gyldenpalm, og åpne kilder omtaler ham som svoger til Melchior Falch (1720–1791). De samme kildene opplyser at Hans Strøm var sønn av Peder Strøm (1682–1741) og Gunhild Susanna Hagerup (1687–1764), og dessuten systerson av Eiler Hagerup. Dette viser at Hagerup, Falch og Strøm i det minste dokumenterbart hørte til samme embets- og slektsmiljø. [g][h][i]

Her ser vi igjen et grunnmønster i norsk historie: de samme slektene går igjen i jord, kirke, embete og regional styring. Dette var ikke “nepotisme” i moderne tabloid forstand; det var en sivilisasjonsform. Den kunne ha sine synder, men den var i det minste forankret. Den moderne staten liker å late som om rotløshet er rettferdighet. Men Bibelen gjør narr av det som ikke er plantet. “Enhver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal rykkes opp med rot” (Matt 15:13). [a]

Frå 1872 tok utskiljinga av Giske for alvor til, då gard og grunn etter kvart vart selde til brukarane som sjølveigarar. Slik vart eigedomsretten ført tilbake til en større andel av Giskeætta-folket på Giske, til den jordfaste og arbeidande delen av den gamle Giske-lina. I lys av tidas ånd og kristen samfunnstenking kan dette sjåast som ei god og rett gjerning: at dei som hadde bore jorda med arbeid og liv, også fekk eiga henne. Det låg både rettferd, ansvar og fred i ei slik ordning.

Men avskaffing av denne adelen i Norge, og få en politisk elite, ble dødstøtet for Norge som nasjon. De er for enkel å korrumpere, uten integritet og kunnskap og verdier som de er de som blir valgt inn idag. Ikke som Eidsvollmennene i 1814 sin visdom i det hele tatt. De bygger ikke lenger en nasjon, de river den ned.

5. Sæd, Høyer, Dass og broen mellom Giske og Austrått

Et særlig sterkt knutepunkt oppstår i forbindelsen mellom Christen Nilssen Sæd (1668–1734), Anne Helene Margrethe Hagerup Høyer (1705–1764), Mette Kristine Pedersdatter Høyer (1700–1760) og Søren Jacobssøn Dass (1684–1757) som eiere av Giskegodset. Forskningen min viser at Hagerup–Høyer-sporet går tilbake til eldre Giske-akse gjennom nøkkelpersoner som Hilleborg Hansdatter Tanche (1635–1670)  og hennes foreldrelinjer (datter av Hans Carstensen Tanche, Oldenburg av Rostock, Sorenskriver i Hedmark, Solør og Østerdalen), med flere forbindelser via Holter, Tinghatt, Austrått, Bolt og Smør tilbake til Giske-Arnungane. Denne forfatteren på farsiden deler den direkte forbindelse til nettopp samme Hans Carstensen Tanche. [a]

Åpne kilder viser samtidig den offentlige og historiske broen mellom disse familiene. Austrått-eierrekken oppgir Søren Dass (1684–1757), gift med Mette Kristine Høyer, som eier av Austrått fra 1736 til 1760. Samme åpne kilde viser også at Christiane Ludvikka Høyer (1750–1830) senere kom til Austrått ved ekteskap med Eiler Hagerup Holtermann (1748–1800). Dessuten viser åpne Hagerup-kilder at Hans Hagerup (1717–1781) i sitt andre ekteskap var gift med Anne Margrethe Soelgaard f. Høyer (1701–1764). [h][i][j]

Det betyr at Høyer-navnet binder sammen gods, embete og slekt på en måte som passer perfekt inn i min hovedtese: Giskegodset og Austrått ble ikke holdt oppe av enkeltstående “eiernavn”, men av et dypt sammenflettet slektsvev. [a]

6. Hans Henriksen Holtermann: hoved-Holtermannen på Giske

I denne artikkelen er Hans Henriksen Holtermann (ca. 1709–1781) hoved-Holtermannen. Åpne kilder opplyser at han var sønn av Henrik Holtermann (1683–1728) av den nordenfjellske grenen av Holtermann-slekten, at han kjøpte Giske hovedgård omkring 1750, og at han eide Giske kirke. De samme kildene opplyser at han i 1760 kjøpte Austrått av enken etter Søren Dass, Mette Kristine Høyer, og at Austrått senere gikk videre til hans sønn Eiler Hagerup Holtermann (1748–1800). [j][k][l]

Det avgjørende her er ikke bare handelshistorien. Det avgjørende er forbindelsen mellom Holtermann og Hagerup. Hans Holtermann var gift med Ingeborg Cathrine Hagerup (1730–1796), og sønnen fikk selv navnet Eiler Hagerup Holtermann (1748–1800). Dermed er Hagerup-navnet ikke en sidekommentar, men selve blodåren som viser hvordan Holtermann-linjen ble vevd inn i den eldre geistlige og embetsmessige kretsen. [a][h][k]

Senere i samme linje står Knud Henrik Holtermann (1786–1857), sønn av Eiler Hagerup Holtermann (1748–1800) og Christiane Ludvikka Høyer (1750–1830). Etter min forskning går denne Knud Henrik Holtermann til Giske-Arnungane-Hårfagre på både farsside og morsside, og på begge sider via Falch-spor. [a]

7. Hans Strøm og den kristelige restaureringen av Giske kirke

Hans Strøm (1726–1797) må med som en hovedfigur, ikke bare fordi han er berømt på Sunnmøre, men fordi han stod midt i Giske kirkes gjenreisning. Åpne kilder opplyser at Giske kirke hadde stått som ruin, og at den ble restaurert i 1755–1757 eller 1756 av eieren Hans Holtermann (ca. 1709–1781) i samarbeid med Hans Strøm (1726–1797). Kildene er samstemte om hovedbildet: Holtermann eide og finansierte, Strøm stod i den kirkelige og lokale drivkraften rundt restaureringen. [m][n][h]

Her kommer det kristne poenget med styrke. Når Holtermann og Strøm løfter kirken opp fra ruin, ser vi et konkret bilde på hvordan en kristen elite forstod sitt kall: ikke bare å eie, men å gjenreise. Ikke bare å holde jord, men å holde helligdom. I moderne tid forstår staten privat eiendom som et skattegrunnlag og kirke som et kulturminne. Men i den eldre orden hørte disse tingene sammen under Gud. “Om Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves” (Sal 127:1). Derfor er restaureringen av Giske kirke ikke bare en lokal episode. Den er et tegn på en annen samfunnsorden enn vår.

Hadde Giskeætta behandlet bøndene som vi behandles idag anno 2026, hadde ikke noen av bøndene brydd seg med å slåss for dem. Derfor sa kristenretten på Gulatinget i 1024 at selv kongen måtte være vår – folkets – venn, eller vike :

: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»

Ingen intelligente kristne mennesker vil krige og slåss for noe som helst konge og politikere innfører idag.

8. Abelseth og Daae i Solnørdalen: Giskegodset videreført i jord og slekt

Abelseth og Daae må inn i samme bilde, og best sammen. Åpne kilder om Solnør viser at gården i middelalderen var leilendingsgård under Giskegodset, og at Ole Larsen Abelseth (1658–1711) i 1691 kjøpte Giskegodsets del av gården. Deretter satt Abelseth-linjen med Solnør i flere ledd. Senere, i 1820, ble Solnør solgt til Ludvig Daae (1792–1879), og deretter videreført i Daae-slekten, blant annet gjennom Ludvig Daae (1829–1893). [o][p]

Dette passer nøyaktig med min forskning. Abelseth det nedre Solnørdals-sporet og Daae det øvre Solnørdals-sporet, begge som videreføringer av Giskegodsets jordmasse og historiske krets. På farsiden stopper Abelseth-linjen hos Oluf Jonson Abelseth (ca. 1570–ca. 1653), mens morsiden via Margrete Lagesdotter Riksheim Gamst (ca. 1625–1702) og hennes Aspa-forbindelser føres tilbake til Arnungane gjennom både Knuckow–Bjarkøy–Arnesson-sporet og Aspa–Smørhatt–Kane–Galtung-sporet. [a]

I Daae-delen er to hovedpersoner sentrale: Gerhard Heiberg Daae (1788–1860) og Melchior Michael Daae (1815–1892). Etter min forskning forener Gerhard Heiberg Daae både Heiberg og Daae, og begge linjene går tilbake til Giske-Arnungane-Hårfagre. Datteren Karen Daae (1828–1908), gift med Melchior Michael Daae, viderefører denne samlingen. Dermed blir Daae ikke bare en Solnør-slekt, men et bevis på at Giske-blod og Giske-jord stadig finner hverandre igjen. [a]

Her bør det sies rett ut: dette er den typen mønster som moderne historieskrivning ofte ikke ser, fordi den er oppdratt til å tro at “markedet” og “embetsverket” løser opp alt i tilfeldige transaksjoner. Men på bakken, i slektene, i gårdene, i ekteskapene, i navngivningen, i embetene, ser man det motsatte. Giske går videre. Ikke tilfeldig. Men gjennom menn og kvinner som kjenner hva de forvalter.

9. Forfatter Jarle Johansen og slektsbildet innenfra

Jeg står ikke utenfor dette slektsbildet; jeg står midt inne i det. Egen forskning viser at jeg deler på farssiden Friis-opphav tilbake til Henrik Friis (ca. 1245–etter 1245) og Anne Nielsdatter Rud (født ca. 1250), og videre til Jens Olufsen Friis til Lundby (født ca. 1320, død etter 1370). Samme Friis-grunnlinje føres hos inn hos både Christian Friis (1556–1616) og Charlotte Marie Hagerup (1791–1814). [a]

Jeg vil peke også på at denne Friis-linjen vi både Hagerup og undertegnede første gang tydelig krysser inn i sin dokumenterte Giske-linje i Norge ved Gunhild Marie Kristoffersdotter Røeg (1733–1809), som i min forskning er Giskeætt. Videre knyttes dette til Charlotte Marie Hagerup (1791–1814), som etter min forskning både har Friis-linje og via morsslekt Rytter/Skanke/Bolt/Smør går direkte til Giske-Arnungane-Hårfagre. [a]

Dette er mer enn en personlig parentes. Det er et metodisk poeng. For artikkelen er ikke skrevet av en tilfeldig observatør, men av en person som selv, etter egen forskning, står inne i de samme linjene. Og kanskje er det nettopp derfor jeg ser det andre overser: at Giske ikke bare er et navn i et bygdebokregister, men en levende struktur som gikk inn i presteslekter, embetsslekter, godsslekter og kirkeslekter. Friis-slekten kalles “Norges presteslekt”, og etter min opptelling har jeg så langt funnet 96 prester og biskoper i sin direkte linje. [a]

10. Avslutning: frå tjenende ledelse til hedensk herskermakt

Det er her artikkelen må ende: med dommen over vår egen tid.

For hva var den gamle orden, når vi skreller bort all romantikk? Den var ikke feilfri. Men den visste at jord, slekt, kirke og ansvar hang sammen. Den visste at den som styrte, skulle være bundet av Gud. “Den som hersker over mennesker med rettferd, som hersker i Guds frykt, er lik morgenlyset” (2 Sam 23:3–4). Den visste at ledelse ikke er å suge blodet ut av folket, men å vokte det. “Vokt Guds hjord … ikke som herrer over dem som er blitt betrodd dere, men som forbilder” (1 Pet 5:2–3). Slik var det under 1000 års kristenrett.

Mot dette står den moderne orden: en løsrevet, sentralisert, historiesvak herskermakt som ikke kjenner jord, ikke kjenner ætter, ikke kjenner odel, og ofte heller ikke kjenner Gud. I vår tok en annen ånd over. Den gamle norske eliten kunne være hard, men den var ikke rotløs. Vår tids elite er ofte rotløs, og derfor også ansvarsløs. Den eier lite, men styrer mye. Den forvalter noe den ikke tilhører. Det er hedensk maktlogikk i moderne språkdrakt.

Derfor er historien om Holtermann, Hagerup, Falch, Strøm, Abelseth, Daae, Friis og de eldre Giske-linjene ikke bare antikvarisk stoff. Den er et speil. Den viser hvordan Norge ble bygd da Guds velsignelse hvilte tyngre over land, lov og eiendom. Og den viser indirekte hva som skjer når en nasjon vender seg bort fra denne ordenen: eiendomsretten svekkes, slektsansvaret forvitrer, og politikken blir et system der fremmede administrerer fremmede.

Giskegodset ble ikke stort ved en tilfeldighet. Det ble bygd, holdt og videreført av folk som visste hva de gjorde. Og i min forskning er det siste, store poenget nettopp dette: de var ikke bare mektige. De var innbyrdes forbundne. De bar samme hukommelse. Og de stod, i ulik grad, under den kristne forestillingen om at makt er tjeneste, arv er ansvar, og jord er gave.

Jeg kan bevise at min slekt bygget og ledet den suksessen nasjonen Norge ble, spesielt gjennom Friis-familien. Min tippoldefar Jacob Bastian Bastiansen Friis (1768-1830) kom til Lenvik i Troms fra Molde/Veøy. Det tok 1000 år å bygge en suksess. Det tok mindre enn 50 år å rive ned alt som ble bygget.

«Gud signe vårt dyre fedreland» av Elias Blix:

«Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja.»

Bygger på Salme / Psalms 127:1.

Derfor kan slektene Holtermann, Abelseth, Hagerup, Falch og Friis leses som fem ulike uttrykk for én større historisk bevegelse. Friis markerer den tidlige lens- og forvalterbroen i kronens fase. Falch og Hagerup markerer embets- og kirkeeliten som går inn i gods- og ekteskapsnettverket.

Holtermann markerer handelskapitalens inntreden i det gamle herresetet, men ikke som fremmedelement — snarere som en slektsmessig og sosial integrasjon i den eksisterende kretsen. Abelseth markerer hvordan deler av det gamle godset lander i regionale handels- og jordlinjer på Sunnmøre, uten at forbindelsen til den eldre Giske-aksen blir meningsløs. Det er dette som er det store bildet: ikke tilfeldig omsetning, men kontinuerlig overføring innenfor en gammel maktkrets.

Det er nettopp her den kristne tolkningen blir nødvendig. For dine forfedre bygde ikke bare jordegods; de bygde orden. Bibelen er krystallklar på at ledelse ikke først og fremst er hersking, men tjeneste: «Dere vet at folkenes fyrster hersker over dem … Slik skal det ikke være blant dere» (Matt 20:25–26). «Vokt Guds hjord … ikke som herrer over dem, men som forbilder» (1 Pet 5:2–3). Når du leser Giskehistorien i lys av Stiklestad, kristenretten og den lange velsignelseslinjen over norsk eiendoms- og rettshistorie, er poenget ikke romantikk, men prinsipp: under Guds orden blir arv, odel, rett og ansvar bygd opp; under frafall, rov og egalitær løgn blir det brutt ned. Bibelen forsvarer grenser og arv: «Du skal ikke flytte grensesteinene» (5 Mos 19:14), og den fordømmer staten og maktmennesket som griper Nabots arv (1 Kong 21). Den velsignede nasjon er ikke den som oppløser eiendom, slekt og ansvar, men den som lar hver mann sitte «under sin vinstokk og under sitt fikentre» (Mika 4:4). Den forbannede nasjon er den som velger seg herrer som skriver urettferdige lover og gjør folket avhengig av makten (Jes / Is 10:1–2; Ordsp / Proverbs 29:2).

Derfor er dette også en artikkel om norsk politikk i tusen år — ikke partipolitikk i moderne, snever forstand, men hvem som bar Norge, hvem som knyttet jord til rett, kirke til ledelse, slekt til forvaltning, og kystmakt til rikspolitikk. Giske, Austrått og de omkringliggende slektene var ikke periferi. De var en del av Norges ryggrad. Når denne ryggraden var sterk, stod privat eiendomsrett, lokal forankring og kristen samfunnsorden sterkere. Når denne ryggraden ble kappet opp, byråkratisert og fremmedgjort, begynte også oppløsningen. Og nettopp derfor må Giskehistorien leses som mer enn lokalhistorie. Den er en nøkkel til å forstå hvordan Norge ble bygd — og hvordan Norge senere ble demontert.

Til sist står hovedtesen urokket: Giskegodset ble gjennom århundrene holdt, forvaltet, delt og videreført innenfor en gjenkjennelig ættelig og sosial krets. Navnene skifter: Arnungane, Bjarkøy, Austrått-linjen, Sparre, Sæd, Hagerup, Holtermann, Falch, Abelseth. Men under navneskiftene ser du det samme mønsteret: slekt inn i slekt, jord inn i jord, embete inn i ætt, og forvaltning inn i et større historisk kall. De visste hva de gjorde. Og nettopp derfor er dette ikke bare fortid. Det er dom over nåtiden.

Kilder

[a] Forfatter Jarle Johansens egne genealogiske premisser og slektsforskning, brukt som artikkelens bærende grunnlag for de dype slektslinjene mellom Giske, Arnungane, Hårfagre, Friis, Falch, Aspa, Hagerup, Høyer, Abelseth og Daae.

[b] Giskegodset, Lokalhistoriewiki.
Brukt for hovedkronologien om Giskegodsets utvikling fra Giskeætten og overgangen til Bjarkøyætten.

[c] Austrått – herregård i Ørland, Store norske leksikon.
Brukt for Austråtts historiske tyngde, eierlinjer og plass i norsk herregårdshistorie.

[d] Ingerd Ottesdotter, Store norske leksikon, og litt historie om Giske/Giske kyrkjelege fellesråd.

[e] Christian Friis, Store norske leksikon.
Brukt for Christian Friis’ årstall og rolle som lensherre i Trondheims len.

[f] Jacob Pedersen (1536–1633), Lokalhistoriewiki.
Brukt for Jacob Preben Pedersøns tjenesteløp fra Christian Friis til forvalter av Giske gods.

[g] Hans Strøm, Lokalhistoriewiki og Store norske leksikon.
Brukt for Hans Strøms årstall, foreldre og Hagerup-forbindelsen.

[h] Hagerup, Hans Hagerup, Eiler Hagerup og Melchior Falch, Store norske leksikon / Norsk biografisk leksikon.

Brukt for den offentlige Hagerup–Falch-kretsen, Eiler Hagerup d.e., Hans Hagerup Gyldenpalm og Falch-forbindelsen.

[i] Mette Kristine Høyer og Søren Jacobsen Dass og Eiere av Austrått, Yrjar Heimbygdslag.
Brukt for Søren Dass, Mette Kristine Høyer og Austråtts eierrekke inn i Holtermann-linjen.

[j] Holtermann, Store norske leksikon.
Brukt for Holtermann-slektens bakgrunn og Henrik Holtermann som stamfar for den nordenfjellske grenen.

[k] Familien Hans Henriksen Holtermann, Yrjar Heimbygdslag.
Brukt for Hans Henriksen Holtermann som Giske- og Austrått-eier, hans ekteskap og barnelinje.

[l] Giske kirke, Lokalhistoriewiki og Store norske leksikon.
Brukt for restaureringen av Giske kirke under Hans Holtermann og i samarbeid med Hans Strøm.

[m] Solnør, Store norske leksikon.
Brukt for at Solnør lå under Giskegodset, Abelseth-kjøpet i 1691 og Daae-overtakelsen i 1820.

[n] Ludvig Daae og Daae, Store norske leksikon.
Brukt for Daae-slektens videre offentlige historie på Solnør.

Giskeætta er for frihet

Friheten er et definisjonsspørsmål. En kan bli satt i fengsel i verden, og likevel være fri. Forkynneren Staten ville stanse, Hans Nielsen Hauge spredde Evangeliet selv i fengselet for å spre sitt budskap om åndelig og økonomisk frihet, fra kirke og stat som eneveldige hersker over mennesker mentalitet og sjel. Tiden gikk mot det slaveri, selv fra min egen presteslekts illusjoner og vrangforestillinger hvem de skal tjene; Guds Ånd, eller Statens. Vi skal ivareta PERSONERS åndelige frihet til å velge Kristus foran verdens evangelium, ikke Statens. Hans Nielsen Hauge sitter fengslet i Trondheim. I cellen skriver han salmen nyttårsaften 1799; «Jeg er hos Gud i nåde«.

«Jeg er hos Gud i nåde , hvad skader Verden Mig. Lad kun den store Vaade alt bruse med sin svig, og mit Legem binde, ned i det inderste Hul, så skal dog Aanden vinde og holde glædelig jul.»

Hva jeg ikke skjønte for mange år siden når jeg dro ut i verden på jakt etter «noe» jeg ikke visste hva, var at ingen trenger å bevege seg en eneste meter for å finne det en søker: Den mentale og sjelelige FRIHET (Galatians 5:1, 2 Corinthians 3:17, John 8:36 ) …. Den var der hele tiden, det Riket nærmere enn ens egen pust ——->>>> de Burgh er Giskeætt så det holder… ——->>>>

Chris de Burgh – Leather on my Shoes